Dronningen den salvede

I starten fremsto dronning Elizabeth som usikker og beskjeden, men det ikke gikk lenge før hun ble vant til å ta regi. Det gjelder også for hvordan hennes død skulle markeres. Hun bestemte at mandagens bisettelse skal skje i Westminster Abbey – i det nasjonale gudshuset der hun ble salvet og kronet til dronning for nesten 70 år siden. Da hadde hun allerede vært regent i ett år. Kroningen er en festhandling, og den måtte skje i behørig avstand av farens dødsfall.

Det er første gang siden 1760 at en konge eller dronning begraves i Westminster Abbey. De siste 250 årene har kongelige bisettelser funnet sted i et mer avsidesliggende kapell i Windsor. Kanskje var det en tanke hos dronningen at begravelsen skulle gjennomføres på et sted der det kunne sies at ringen ble sluttet. I nasjonalhelligdommen skjedde en av de mest definerende hendelsene i dronningens liv. I 1953 ble hun ikke bare kronet, men også salvet.

Hoff, kirke og adel mente man gikk på grensen til det uforsvarlige da det blitt gitt tillatelse til at kroningen i Westminster Abbey skulle overføres på TV. Når det kom til den mest hellige handlingen – selve salvingen – var den ikke aktuell å forevige. Biskopen av Canterbury og den unge dronningen slapp akkurat da å ha medienes flomlys mot seg. Hun lovet å regjere ikke bare i henhold til britiske lover, men «Guds lover», i sin rolle som «kirkens øverste guvernør» av England» og «forsvarer av troen».

Det er nesten surrealistisk. En 27 år gammel dronning ble på gammeltestamentlig vis innvidd til tjeneste for Gud, land og kirke. I det gamle Israel var salvingen av en ny konge selve stadfestelsen på at det var denne personen Gud hadde utvalgt til å være leder. Stort klarere kan man ikke si at man har Gud på sin side. Det var en gjensidig avtale mellom Gud og den som ble innviet.

Over to tusen år senere ga det en retning for en ung kvinne som hadde belaget seg på at hun lenge kunne ha et mer beskyttet liv som kronprinsesse. Farens dødsfall kom brått på. Det var et tyngende alvor over oppgaven, og hun trengte støtte der den var å få. Salvingen var en del av dette, og det preget Elizabeth ll hele livet.

[ Forakten for henne som symbol på imperialistisk makt, har vært utidig. ]

«Hun var tro mot det løftet. Hennes hengivenhet til «Jesus Kristus, Fredsfyrsten» var en grunnleggende og definerende, men noen ganger oversett, søyle i livet hennes», skrev Kevin Sullivan og Michelle Boorstein i The Washington Post denne uken.

Interessen for religion var noe mer enn å være kirkens overhode. Da verdensevangelisten Billy Graham satte fyr på London under vekkelseskampanjen i 1954, ble dronningen så interessert at hun inviterte «USAs pastor» til Buckingham Palace. Prins Philip var betydelig mer reservert til importert, amerikansk vekkelseskristendom. Den prisbelønte serien «The Crown» brukte en hel episode på å skildre Grahams besøk på slottet.

Det religiøse preget på hennes taler ble sterkere og sterkere. Spesielt vakte det oppsikt da hun i juletalen 2000 sa at «For meg gir Kristi lære og min egen personlige ansvarlighet overfor Gud en ramme der jeg prøver å leve mitt liv.»

[ Strømmen har fått et ufortjent dårlig rykte. Vi vet ikke hvor godt vi har det før den går. ]

Prins Charles vil neppe føre den åndelige arven videre med samme innlevelse. Igjen kan vi låne øre til spaltistene i Washington Post:

«Nå, mens sønnen Charles III tar over, har han etter alt å dømme akseptert ansvaret for sine religiøse titler uten forbehold. Men han vil bringe en markant annerledes personlig visjon om religion og spiritualitet til rollen».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen