Kommentar

Misnøyens vinter

En generalstreik, protester over høye strømpriser og skyhøy inflasjon, det er misnøyens vinter i Sør-Afrika. Og på kontinentet.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

− Vi får ikke puste, fortalte lederen for fagforeningen Saftu i Sør-Afrika Zwelinzima Vavi til demonstranter som hadde samlet seg utenfor presidentens kontor i Pretoria 24. august i år.

Fagforeningene som vanligvis har stått nær regjeringspartiet ANC, gikk den dagen sammen om en nasjonal streik, mot høye strømpriser, manglende pristak på bensin og diesel, og skyhøy inflasjon. Det siste har ført til en prisøkning på matvarer på nesten ti prosent i år. En prisøkning deler av befolkningen, særlig den tredelen som står utenfor det formelle arbeidslivet, sliter med å takle.

Dette skyldes sjølsagt ikke bare Ukraina-krigen, det skyldes rundt 35 av kontinentets egne konflikter, det skyldes flom, tørke og andre klimarelaterte hendelser.

Sør for ekvator går en vinter mot slutten, og for sørafrikanerne har den vært særlig kald i år, med det nasjonale strømselskapet Eskom i en krise like rullerende som strømbruddene det påfører sørafrikanske forbrukere. I tillegg kommer altså høyere priser på fossilt brensel og basismatvarer, som dels skyldes Russlands krig i Ukraina. I Sør-Afrika, med sin sterke tradisjon for fagforeningsarbeid og masseprotester, kan man se frustrasjonen i gatene.

Også lenger nord, i Nigeria, har det vært streiker og uro. De universitetsansatte i landet har vært i streik i mer enn et halvår. Sektor etter sektor har hatt kortere streiker, blant annet brødbakerne og de ansatte ved landets elektrisitetsverk. Det er flere årsaker til disse streikene, men også her har pris på matvarer og brensel vært viktig for mobiliseringen.

Sør-Afrika og Nigeria er de to største økonomiene sør for Sahara, og dermed også lokomotivene i sine respektive regioner, vest og sør på kontinentet. Den prisstigningen som fører til streiker og masseaksjoner i to av kontinentets mest organiserte land, rammer også land med mindre aktive fagforeninger. I to tiår opplevde de aller fleste landene, og kontinentet som helhet en sterk økonomisk vekst. Da resten av verden ble rammet av krise etter 2008, fortsatte veksten i Afrika. I flere land var den på over ti prosent flere år på rad. Så kom covid-19-pandemien, og et midlertidig tilbakeslag. Ved inngangen til 2022 var det ventet at land som hadde opplevd en nedgang i økonomien under pandemien, ville komme tilbake. Men så invaderte altså Russland Ukraina, og sendte priser på drivstoff, gjødsel og en del basismatvarer i taket. Magasinet African Business oppsummerte situasjonen etter første halvår av 2022 med at veksten har stagnert, prisene har gått i været, og gjeldssituasjonen er mer eller mindre uforandret.

I Afrika er økonomien særlig sårbar for økning i drivstoffprisene. Kontinentet har store avstander, en rekke land uten direkte tilgang til havet og det meste av varetransporten foregår på vei. Dette gjør at også varer det ikke er knapphet på, får prispåslag når drivstoffprisene går opp. Økte transportkostnader hindrer også lokal utveksling av varer, særlig varer med kort holdbarhet, som lokalt produserte matvarer.

At Afrikas økonomi rammes så hardt av en krig i Europa, viser kanskje hvor sårbar den er, på tross av den sterke veksten kontinentet startet tusenåret med. Dels har veksten i en del land blitt omsatt til bedre infrastruktur, mer vei, flere og bedre havner og mer elektrisitet. Men altfor mye har forsvunnet i fortsatt import av varer og dårlig styresett. De mest optimistiske mener nå at denne nye krisa kan tvinge kontinentet over på en ny kurs, en kurs der det investeres mer i lokal produksjon og fornybar energi. Der man minsker de afrikanske landenes avhengighet av importert mat og fossilt brennstoff. Der man fremmer regionalt samarbeid og bygger ned interne tollmurer. Og tar et oppgjør med korrupsjon og det dårlige styresettet som gjør den mulig i flere land.

I mellomtiden må det være mulig for afrikanerne å puste. De trenger mat på bordet, matolje å tilberede den i, gjødsel for å få den til å gro og drivstoff for å få den fram. Nylig anslo FN at 346 millioner mennesker på kontinentet står i fare for å mangle mat i løpet av året. 146 millioner risikerer å sulte. Dette skyldes sjølsagt ikke bare Ukraina-krigen, det skyldes rundt 35 av kontinentets egne konflikter, det skyldes flom, tørke og andre klimarelaterte hendelser. Alt dette må løses, med politikk. Og først og fremst av kontinentets egen politikere. Eller for å si det med en annen av Sør-Afrikas fagforeningsledere, nestlederen for Cosatu Mike Shingange: − Uten handling er det ingen fremtid, ungdommen har ingen fremtid, kampen står nå.

Så får i håpe at Cosatus allierte i regjeringspartiet ANC, og andre styrende partier på kontinentet, hører etter.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen