STOCKHOLM (Dagsavisen): Nesten alle angriper SD-leder Jimmie Åkesson. All reklame synes å bli god reklame for Sverigedemokraterna. Partiet ligger an til å bli nest størst med rundt 20 prosent oppslutning i søndagens riksdagsvalg. Høyre-partiet Moderaterna mister dermed posisjonen som storebror på borgerlig side.
Socialdemokraterna får 29 prosent på den siste meningsmålingen og ser ut til å gjøre et valg på linje med valget for fire år siden. Men det er helt jevnt mellom blokkene. Ingen tør spå om sosialdemokraten Magdalena Andersson får fortsette som statsminister eller hun må overlate jobben til Moderaternas Ulf Kristersson.
Ved valgbodene på kanten av Sergels torg i Stockholm kommer og går det velgere. Det er ikke folksomt, men en jevn trafikk av nysgjerrige svensker. Det meste av valgkampen pågår via TV-skjermene og i sosiale medier. I tillegg har partitoppene gjort en rekke stunt rundt om i landet.
Jimmie Åkesson angripes fra nesten alle hold
«Tilsammans kan vi göra vårt Sverige bättre» heter det på plakatene med bilde av en alvorstynget Magdalena Andersson. «Nu får vi ordning på brotten», er budskapet til Ulf Kristersson med henvisning til gjengkriminaliteten som ender i stadig flere drap. Videre har vi de sterkt innvandringskritiske Sverigedemokraterna som gjør et poeng av at partiet ikke er som alle de andre. Nå er SD sluppet inn i varmen i Ulf Kristerssons flokk.
Sverigedemokraterna er et høyrepopulistisk parti med røtter i nynazistiske miljøer. Nettopp derfor blir SD angrepet fra nesten alle hold. Unntakene er Moderaternas Ulf Kristersson og Kristdemokraternas Ebba Busch. De to ønsker å danne regjering dersom det blir borgerlig flertall. En M+KD-regjering må i tilfelle ha støtte fra både SD og Liberalerna. Derfor unngår Kristersson og Busch harde konfrontasjoner med Åkesson.
[ Lars West Johnsen: Planene for Norges framtid som energinasjon, legges nå i EU. ]
Socialdemokraterna har i flere omganger i valgkampen gått kraftig ut mot SD. I forrige uke forsøkte framtredende sosialdemokrater å skremme velgerne ved å karakterisere SD som en trussel mot demokratiet. Og Magdalena Andersson har brukt begrepet blåbrun om partiene på høyresiden.
Men i svensk LO reageres det på at Socialdemokraterna prioriterer å angripe SD framfor å fokusere på egen politikk. «Det funkar inte, det här. Det har vi sagt ganska länge, men de har ikke lysnat», sier en sentral tillitsvalgt i et industriforbund i LO til avisen Expressen. «Dørren til SD er vidåpen», sier en annen tung røst i LO.
Tallenes tale er alarmerende for den svenske arbeiderbevegelsen. Ved valget i 2018 falt LO-medlemmenes støtte til Socialdemokraterna fra 53 til 41 prosent. De siste tallene fra meningsmålingsbyrået Sifo forteller at det nå er bare 26,4 prosent av LO-medlemmene som peker på Socialdemokraterna. Jimmie Åkessons SD foretrekkes av 27,5 prosent i denne velgergruppa. På denne bakgrunn er det god grunn til å spørre om angrepene på SD virker mot sin hensikt. Mitt svar er ja.
[ Hege Ulstein: Mellom barken og Vedum ]
Socialdemokraternas partisekretær Tobias Baudin forsvarer strategien. Han mener det er viktig å få fram hva som står på spill ved årets valg. Partiets analyse etter forrige valg viste at motstanden mot SD var en god strategi når angrepet gikk på SDs svake sider. Socialdemokraternas retorikk mot Moderaterna fungerte derimot ikke så bra som tidligere for å mobilisere velgere.
Magdalena Andersson og Socialdemokraterna har støtte fra tre andre partier som kan få flertall sammen. Det dreier seg om Centerpartiet, Vänsterpartiet (som er SVs søsterparti) og Miljöpartiet. Centern er et klart borgerlig parti, men C-leder Annie Lööf foretrekker Magdalena Anderson når alternativet er en borgerlig regjering som i tilfelle skal samarbeide med Sverigedemokraterna.
Ulf Kristersson gjorde det bedre enn Magdalena Andersson i de politiske TV-debattene den siste uka. Men Andersson er betydelig mer populær i befolkningen enn Kristersson, og hun har klart seg bra nå i innspurten på valgkampen. Hun opptrer saklig og rolig. Andersson framstår som en solid statsleder. Søndag får vi vite om det er godt nok til å beholde regjeringsmakten.