12.000.000.000.000. Det norske oljefondet har est og est til å bli verdens største statlige fond. Tolv tusen milliarder kroner. Tolv nuller. Vår nasjonale formue er gigantisk. Vårt hell så enormt.
Akkurat nå er det kanskje vanskelig å se for oss vanlige folk som baler med renta og strømmen, men vi er gode på kriser. Kjempegode på å berike oss på store, globale ulykker. Som klimakrisa, som følger i kjølvannet av vår omfattende olje- og gassvirksomhet. Eller koronapandemien.
Vi er gode på kriser. Kjempegode på å berike oss på store, globale ulykker.
Det virker som en evighet siden, nærmest noe som skjedde i en annen galakse. Men for drøyt to år siden ble verden rammet av en pandemi. I det første kriseåret 2020, mens verden vaklet i møte med et virus som slo ut næringsliv over hele kloden, gjorde utallige millioner arbeidsledige og til nå har krevd 6-7 millioner liv, tjente dette gigantiske fondet vårt over 1000 milliarder kroner. I Norges Banks nøkterne språk het det: Sterkt resultat i et ustabilt år.
Et ustabilt år, altså. På bakken blant folk var det et mareritt, men for norske statlige investeringer var det en mulighet. Pengene spruta inn i fondet fordi det var mulig å kjøpe billig når andre måtte selge. Sådan er kapitalismen. Ola og Kari sto igjen på toppen av haugen.
[ Jo Moen Bredeveien: Men drømmen er over. 1. oktober er det slutt. Heldigvis. ]
I krisens andre år, i 2021, tjente vi 1580 milliarder kroner på å flytte penger, kjøpe og selge aksjer, investere i eiendom og valuta. I løpet av to kriseår hadde oljefondet en avkastning på 2650 milliarder kroner. Bare noen små prosent av denne avkastninga siles inn i norsk økonomi, resten reinvesteres i fondet. Statens samlede inntekter i løpet av ett år er til sammenligning, slik det kommer fram i statsbudsjettet, på rundt 1500 milliarder.
Akkurat nå tikker verdien av fondet riktignok nedover, og mye av den eventyrlige oppturen vi klarte å tyne ut i rekordåret i fjor under koronakrisa, er nå tapt. Men inntektene til staten Norge øker likevel. Nå kommer pengene fra rekordhøye priser på olje og gass. Priser som er en direkte konsekvens av Putins krig i Ukraina. Når gassen fra Russland stoppet opp, steppet Norge inn. Nå prises gassen til ti ganger det den har kostet i snitt det siste tiåret, og den norske gassen brennes for å gi elektrisitet i Europa. Høye priser på gass gir høye priser på strøm.
Følg med nå: Aldri før hadde Norge hatt så høye olje- og gassinntekter som i 2021. Aldri. 832 milliarder kroner kom i retur for det norske, svarte gullet og gassen. I 2022 antar analytikerne av vi kommer til å tjene nesten dobbelt så mye. Som rekordåret. 1500 milliarder kroner. Neste år tror Nordea Markets på at inntektene vil krype opp mot 2000 milliarder. Det vil være en superprofitt på langt over 100 prosent. Altså den delen av avkastninga som anses å være høyere enn normalt for en bransje.
Det er i denne sammenhengen en av redaktørene i Financial Times, som ikke akkurat er ei blekke for sosialt ansvar, tok til orde for at Norge måtte senke prisen på sin gasseksport til kriserammede europeere. David Sheppard peker helt riktig på det rikelige finansielle rommet Norge har, men også på egennytten for Norge i å ta seg mindre godt betalt − som investering i fellesskapet og framtida. Vi har en felles fiende i Putin, og krigen må vinnes sammen. Redaktøren er ikke alene i sitt syn: En rekke europeiske ledere har tryglet vår statsminister Støre om lavere priser. De ønsker billigere gass nå i bytte mot lange avtaler.
I et globalt marked blir en særnorsk prisreduksjon bestemt av politikere i Oslo kanskje for komplisert, og hvilke garantier har man for at lavere norske priser gir mer levelige priser for europeiske forbrukere i enden av linja? Men slike hindringer bør ikke legge diskusjonen om hva Norge skal gjøre med pengene død. For kan vi ikke direkte hjelpe briter og nordeuropeere som er helt avhengig av norsk gass, la oss gjøre det indirekte – for Ukraina og framtidas Europa.
Norge er som nevnt ikke ukjent med å sko seg på kriser. Handelsflåten vår har tjent godt på mange konflikter. Den sikret oss store inntekter under både første og andre verdenskrig. I slutten av september har filmen «Krigsseileren» premiere. Den forteller historien om det lille menneskets krig, og lar politikken bak ligge. Men nasjonaliseringa av handelsflåten, gjort av regjeringen Nygaardsvold på rømmen i april 1940, var en genistrek. Dette sikret Norge finansiering av krigsinnsatsen og bidro med et økonomisk grunnlag for at Norge hadde råd til å bygge en velferdsstat etter krigen. Men i tiår etter krigen måtte krigsseilerne kjempe for å få utbetalt risikotillegg som de hadde opptjent på sin livsfarlige innsats.
Vi kan unngå den typen skam nå, hvis vi bare gjøre det rette. Vi har kastet oss rundt og prioritert gassproduksjon foran olje, som har kommet Europa til gode. Situasjonen hadde på alle vis vært verre hvis ikke norske oljearbeidere hadde lagt inn noen ekstra skift. Men de mange hundre milliardene i superprofitt må likevel tvinge fram refleksjon − og handling. I hjemlig politikk vil veldig mange av oss mene at de rike, i denne sammenhengen Norge, de som har kommet lett til det, som har vært heldige å arve store ressurser, må bidra til fellesskapet. Vi tror på omfordeling. Vi tror ikke på flaks og uflaks, men utjevning. I en verden som i praksis er grenseløs og vevet stadig tettere sammen, kan vi ikke ha ulike moralske prinsipper for nasjonale og internasjonale fellesskap.
Finansminister Vedum avviser at Norge beriker seg på krigen, og peker på at fondets verdi synker. Men dette er urealiserte tap. Fondet vil kunne øke kraftig i verdi når det blir fred igjen. Inntektene vi nå får fra gassalget til et desperat Europa, kan ikke dyttes inn i fondet for å oppheve markedenes tyngdekraft, for å gjøre Norge uberørt. Men må anvendes sosialt. Oljefondet vårt er nøye regulert, et etisk råd passer på at vi holder vår sti ren. Ingen våpen, ingen alkohol, ingen tobakk eller barnehender. Ikke noe dritt. Men nå tjener vi hundrevis av gassmilliarder på krig.
Europa følger med på hva vi gjør. Mange her hjemme har tatt til orde for et solidaritetsfond. Miljøpartiet de grønne har fremmet forslag om et fond til gjenoppbygging av Ukraina, for europeisk omstilling og for å hindre sosial nød som følge av dyrtid i verdens fattigste land. Det ble nedstemt.
Hvem er vi? Har vi allerede glemt at vi var prisgitt svenskene som ga oss plass i EUs samarbeid om innkjøp av vaksiner under koronaen? Vi ble tatt under EUs vinger. I fellesskap med mange hundre millioner europeiske borgere. Våre nasjonale handlinger og evne til solidaritet nå, former bildet av oss i lang tid framover.
[ Kjell Werner: «Det hjertet er fullt av, renner munnen over med» ]
