Det mest provoserende ordet Gubben vet om er «fergeavløsningsmidler». Dette er midler som blir brukt på prosjekter der det blir bygget vei, bro eller undersjøisk tunnel, som erstatter ferger rundt omkring i landet. Det er mulig han egentlig mener fergetilskudd eller fergesubsidier, men han har nå hengt seg opp i dette, da.
Han mener at dersom folk i distriktene skal kompenseres for å bosette seg langt og upraktisk fra jobb, burde byfolk få boligtilskudd for å gjøre det motsatte. Det er tross alt frivillig å bo der. Det er det for så vidt i byene med våre høye boligpriser også. Frivillig å bo, altså.
Det er ikke mangel på statlige arbeidsplasser på bygda som gjør at det snakkes mye dialekt på homsebarene i Oslo.
Men når jeg hører den nasjonale debatten om by og distrikt, så høres det ut som om det er feilslått politikk som gjør at folk flytter til byene. Det gode liv er forbundet med landet, med utsikt over fjord og fjell fra et rødmalt hus på tunet. Men folk flest trives faktisk i byen. Og det gode livet på landet er ikke godt for alle. Det er ikke mangel på statlige arbeidsplasser på bygda eller fergeavløsningsmidler som gjør at det snakkes mye dialekt på homsebarene i Oslo. For å si det sånn.
[ Jo Moen Bredeveien: Når enda en matprodusent forsvinner ]
Tidligere var det mangel på jobb og muligheter som tvang folk til å flytte fra barndommens dal. Men de siste tiårene viser undersøkelser at folk flest flytter frivillig fordi de ønsker den livskvaliteten og tilbudene bare byen kan by på. Uansett hvor mye motpolitikk som føres, − og i Norge føres det mye − så trekkes folk mot andre folk. I byene kan vi velge hvilke fellesskap vi ønsker å tilhøre, kulturelt og sosialt. Aktivitet skaper mer aktivitet.
Men de siste årene har vi faktisk sett flyttestrømmen til Oslo snu. Det er tettstedene rundt byen som vokser og nå er det i Lørenskog det bygges mest i Norge. Ifølge Aftenposten tror ordføreren dette skyldes byggingen av det marmorbelagte kulturhuset langs Strømsveien. Men barnefamilien som avisen har intervjuet, sier at de egentlig ønsket å bli i Oslo, og at de savner bylivet og kort avstand til helt andre tilbud. Ikke ett vondt ord om Lørenskog, men dette tyder jo på at folk flest ønsker å bli i Oslo, men det reguleres og bygges for lite til å møte behovet. Ordføreren i Lørenskog bør med andre ord sende blomster til byrådsleder Raymond Johansen i Oslo og takke for mangelen på boligbygging. Etter 2015 ble de regulerte tomtene kjøpt opp av utbyggere som møtte veggen i Oslo. Det reguleres ikke raskt nok, bygges for lite og for få boliger til det som er etterspørselen. Men noen tror at flyttestrømmen skyldes at folk vil ut av byen. Boligprisene som stadig stiger tyder vel heller på det motsatte.
For 150 år siden bodde bare 20 prosent av Norges befolkning i byer og tettsteder. I dag er denne andelen 80 prosent. Nesten 4,4 millioner mennesker har under 200 meter til nærmeste nabo. Det betyr at de fleste bor i en by eller et tettsted, og stadig flere søker mot byene. Derfor overrasker det ikke i det hele tatt når det viser seg at en vei til 5,6 milliarder som knytter 2700 innbyggere til fastlandet i Møre- og Romsdal ikke har klart å stoppe utflyttingen. Jeg tør nesten ikke nevne det for Gubben. Men det er ikke E6 gjennom Oslo som gjør at folk bor her. Det er folka som bor her som tiltrekker seg flere folk.
Og folk flest flytter kort. De flytter inn til nærmeste tettsted eller by, ikke nødvendigvis nærmeste storby. Det er sunt for regional utvikling over hele landet. Forskning viser nemlig at det er en positiv sammenheng mellom urbanisering og produktivitet, og dermed også en sammenheng mellom urbanisering og økonomisk vekst. Å motvirke dette er ikke bare å kjempe mot strømmen. Det er å kjempe mot økonomisk vekst, velferd og velstand over hele landet.
I sommer mente Senterpartiets Geir Pollestad at dersom Oslo blir en millionby, blir både Oslo en dårligere by og Norge et dårligere land. Senterpartiet er jo mestere i å sette by og land opp mot hverandre. Men han kan jo få rett. Med en regjering som skal tappe byvekstavtaler for utbygging av kollektivtrafikk i byene og heller gi midlene til bygdevekstavtaler, så vil vi få både dårligere byer og et Norge der ressursene smøres tynt utover − i stedet for å satse på livskraftige byer og levedyktige bygder der det bor nok folk til å investere ordentlig.
Det er helt greit å romantisere over steder der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Det er flott at noen lever ut drømmen om et avskjermet liv med utsikt over fjord og fjell fra et rødmalt hus på tunet. Men de fleste av oss drømmer altså om det gode livet i byen. Med mange små og store fellesskap, muligheter og tilbud. Om det så betyr å bo litt trangere. Men Gubben hadde fått fnatt av hagearbeid også.
[ Lars West Johnsen: Skal vi virkelig putte blodpengene i egne lommer? ]
