BÆRING I FREDRIKSTAD: En innflytters bekjennelser er skrevet av journalist Gry Catinka Wold, som har flyttet fra Bærum til Fredrikstad for noen år siden. I kronikkserien møter vi blant annet Råde (samboer) og Bærum 2 (datter). Kollegaer og andre omtales med stedsnavn, yrke eller relasjon til skribenten. I serien deler hun generelle betraktninger og tanker, og beskriver hverdagslivet i Fredrikstad. Serien belyser - med glimt i øyet - noen av de hverdagslige utfordringene en innflytter i Østfold kan møte på.
Det er ikke mange dagene etter at jeg flyttet til Råde, før jeg møter på et problem. Naboen vår, bonden som kjører ut på jobb i den lille hvite lastebilen hver dag, hilser ved å vifte kraftig med hånda, opp og bak hodet, som å vifte vekk en flue. Bevegelsen er automatisert gjennom mange tiår, kanskje helt fra han var guttunge og frem til dagens nært forestående pensjonsalder. En nesten hissig bevegelse, som kommer så kvikt at jeg ikke rekker å respondere. Og helt ærlig, vet jeg ikke hvordan jeg skulle ha respondert. For jeg har aldri hilst på noen med en håndbevegelse før. Speiderhilsen, det kan jeg. Men ikke et sånt «hei, hei» med hånda. Da jeg skulle vinke «ha det» som liten, åpnet og lukket jeg hånda med spredte fingre, som om jeg prøvde å gripe etter noe. Jeg er per definisjon et vinke-analfabet.
Alle i distriktet virker som de kan vinke en hilsen. Noen løfter bare armen litt og vipper forsiktig på hånden. Andre rekker armen i været, bøyd ved albuen, men holder hånda statisk. Og atter andre har en slags kombinasjon av de to. Alle vinker forskjellig, det er som en egen signatur, et kjennetegn, en del av deres identitet.
Men der jeg kommer fra, nikker vi til hilsen. Et lite nikk opp = «halla». Et lite nikk ned = «jeg anerkjenner din eksistens». Det blir liksom ikke mer «stiff upper lip», for å si det sånn. Råde synes det er så rart når vi er i Fredrikstad, at ingen hilser. Bortsett fra hvis vi tar turen opp i marka, da. Der hilser alle.
Det er på vår andre date at Råde spør om jeg vil være med og gå tur i Fredrikstadmarka. Jo, tenker jeg, det er hyggelig å gå tur i skogen. Som gammel speider har jeg alltid trivdes godt med kupert terreng, røtter, kongler, mose og myr under føttene. Vi parkerer ved Stjernehallen og går over gresset, og inn på en liten sti som ikke kan ha vært mer enn et par meter, før vi står på en bred grusvei, nær sagt en autostrada av grus, som tydeligvis er et populært turmål, for her går folk i begge retninger - på grusveien som omkranser et menneskeskapt dam-anlegg.
For en som er oppvokst i tjukkeste granskauen i Akershus og omegn, på tur med stål i ben og armer, i milevis av det som må betegnes som svartløyper hva turterreng angår, var mitt første møte med Fredrikstadmarka som å lande på en annen planet. Aller først trodde jeg at det var en grusvei vi skulle gå langs, til vi tok av ut på en sti ut i villskogen. Og jeg har skjønt senere at det finnes flere stier rundt omkring i marka der, som ikke er på en tilrettelagt grusvei. Og vi har, siden den gang, gått tur mange steder i marka i og rundt Fredrikstad, som ikke er slike grusveier. Men også mange som er det.
Og alle steder i marka, hilser folk. Noen vinker. Noen nikker, mange sier «hei», men bare de du kjenner, sier «hællæ». Og akkurat der, er det en likhet mellom Bærum og Fredrikstad. De de hilser! Fremmede folk, som tilfeldigvis passerer hverandre ute i de enorme skogene i Østmarka, eller Vestmarka, eller Oslomarka, de hilser. Sommer, som vinter. Vår og høst. En gang vi gikk på ski, jeg tror det enten var på en speidertur eller påskeferie med familien, passerte vi kongen. Til og med kongen hilste! Han sa ikke «hællæ», selvsagt, det hadde tatt seg ut. Men han både nikket og sa «hei» idet han passerte. Da jeg var liten likte jeg å tro at det var fordi han kjente meg igjen. Han hadde tross alt besøkt oss på landsleir flere ganger, og sist gang på Skaugum snakket vi sammen.
Å hilse, enten det er ute i marka eller sågar da jeg var tolv år og hilste på kongen, er en enkel sak. For jeg kan jo bare si «hei». Det er akseptert form for hilsing av alle samfunnslag og på alle dialekter. Men når den som hilser kjører forbi deg i bil, eller det er du selv som sitter inne i en bil og den som hilser står langs veien et sted, da nytter det ikke å si «hei». Og å møte en engasjert viftende håndbevegelse med et stivt nikk - vil bare bli oppfattet som nedlatende, enten du nikker oppover eller nedover.
Så hva gjør man? Jo, man gjør så godt man kan. Man vinker tilbake. Man stammer fram en keitete, ikke-automatisert vinking, mens man rødmer av seg selv, fordi dette tydeligvis er noe alle kan i dette landet, bare ikke du. Vinkingen min er ikke helt innstudert ennå, selv etter fire år i distriktet, jeg har på ingen måte funnet min vinke-signatur og hver gang jeg skal vinke er det som når du åpner munnen og skal si noe, og det kommer en helt merkelig lyd fra halsen som du verken har kontroll over, eller kjenner igjen. Men den er bedre enn da jeg var liten, og skulle vinke «ha det».