For enkelte går alarmen med en gang man bare nevner ordet «Mannsutvalget». Det betente spørsmålet om hvorvidt det kan ligge noe i påstanden om at menn er undertrykket på grunn av kvinners framgang, er dessverre en brems for en god diskusjon om hva som er nødvendig for at flere menn og gutter i Norge skal få det bedre.
Det var på tampen av forrige uke at kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) kunne presentere hvem som skal sitte i det omdiskuterte Mannsutvalget. Det er en blanding av mennesker med bakgrunn i forskning, idrett, kultur, fagbevegelse og organisasjonslivet, og heldigvis er utvalget sammensatt av både kvinner og menn. Til og med dét har det vært en diskusjon om: Kan det sitte kvinner i et utvalg som skal vurdere menns likestillingsutfordringer? Nei, mente likestillingsministeren, før hun heldigvis snudde.
Spørsmålet er smått absurd. Som om det utelukkende er ditt kjønn som skal gjøre deg kvalifisert for å vurdere et kjønns utfordringer. Dessverre sier denne diskusjonen mye om hvor vanskelig dette arbeidet kan bli framover. Frontene er så steile på hver sin side, at det er vanskelig å sitte i midten og være nyansert. På den ene siden sitter de som faktisk mener at kvinners framgang ødelegger for menn, at samfunnet blir feminisert, og at menn må finne tilbake til et slags gammeldags maskulint, nærmest aggressivt ideal. På den andre siden sitter de som ikke ønsker å diskutere menns problemer som kjønnsspesifikke i det hele tatt, og som er så livredde for å snakke om temaet i frykt for ikke å være feministiske nok.
[ - Kvinner kan gå mye lenger enn menn ]
Mannsutvalgets oppgave fram til 2024 er å vurdere menns likestillingsutfordringer og foreslå konkrete politiske tiltak. De har fått en omfattende bestillingsliste over temaer de skal innom. Spørsmålet er om denne lange lista kan bidra til å spenne bein på utvalget. For hva er egentlig et «manneproblem»?
Utvalget skal blant annet foreslå hvordan foreldrepermisjon og omsorgsoppgaver (og husarbeid!) kan deles mer likt. De skal se på hvordan man kan få mer likestilte foreldreskap etter samlivsbrudd. De skal undersøke menns barnløshet, og hvilke utfordringer barnløsheten fører til. Foreslå tiltak for voldsutsatte menn, men også foreslå løsninger for å forebygge voldsutøvelse fra menn. De skal se på frafall i skolen, og menns fysiske og psykiske helse. Blant annet.
Nyhetssaken som Mannsutvalget ble lansert med forrige uke, var selvmordstallene fra fjoråret, som viser at 73 prosent av selvmordene som ble begått var blant menn. Det er dessverre ikke en ny utvikling. Men er det en likestillingsutfordring? Og hvilken likestillingsutfordring er det som i så fall får flere menn til å ta livet av seg?
Lars Mehlum, professor og leder for Nasjonalt senter for selvmordsforebygging, forklarte skjevfordelingen i statistikken overfor NRK for noen år siden slik:
– Selv om kvinner har like mange plager som menn, er det færre som går til det drastiske skrittet med å ta livet sitt. Det er så enkelt som at kvinner har lettere for å være åpne om egne problemer.
Kvinner har faktisk opplevd å ha færre skrevne rettigheter på grunn av sitt kjønn. Det har ikke menn
Mannsutvalget kommer helt sikkert til å foreslå tiltak som økte ressurser til psykisk helsearbeid, bedre behandlingstilbud for voldsutøvere og voldsutsatte, og de kan neppe unngå å ta opp problemene som stadig pekes på ved at en god del unge gutter sliter med å tilpasse seg den skolehverdagen som er politisk villet. Tiltak for å gjøre kvinnedominerte yrker mer attraktive, kommer sikkert, og kanskje også forslag om en utvidet foreldrepermisjon for menn. Hvordan de skal angripe problemstillingen med likestilt foreldreskap etter samlivsbrudd, og gå inn i problematikken med samlivssabotasje med generelle tiltak, blir kanskje noe av det vanskeligste. Menns barnløshet også.
Jeg har selv en sønn som jeg ønsker at skal få boltre seg i en vid kjønnsramme, som skal tørre å be om hjelp hvis det er noe, og som skal bli møtt av en skole som har rom for annet enn å sitte stille, innordne seg og lytte. Hvis Mannsutvalget kan bidra med gode forslag til tiltak for skolen, helsevesenet og arbeidslivet, så klapper jeg i hendene. Men jeg tror egentlig svarene her er ganske åpenbare.
[ - Jeg føler meg ekskludert på kvinnedagen ]
Både menn og kvinner trenger et samfunn med plass til egenart, og et sikkerhetsnett som fanger dem opp. Mysteriet som Mannsutvalget må bidra til å belyse er hvorfor det er så vanskelig å snakke om menns problemer uten at det blir en ideologisk skyttergravsdebatt.
Vi får ikke flere menn til å be om hjelp hvis vi ikke anerkjenner at det ligger noen uskrevne regler til grunn som gjør at mange bare ender med å holde kjeft.
Leif Edward Ottesen Kennair, professor i psykologi ved NTNU, ble intervjuet av Forskning.no, da det ble kjent at regjeringen skulle sette ned et mannsutvalg. Der tok han til orde for at menns og kvinners problemer ikke skal settes opp mot hverandre, men utredes hver for seg.
– Menn har en splittet rolle i samfunnet. De befinner seg helt i toppsjiktet og helt på bunnen: De tjener mest og faller helt utenfor, sa han.
Det er nettopp dette som gjør det så vrient å sammenfatte menns likestillingsutfordringer for et mannsutvalg. For kvinner har faktisk opplevd å ha færre skrevne rettigheter på grunn av sitt kjønn. Det har ikke menn. Men det betyr ikke at de ikke har problemer som vi må snakke om. Spørsmålet er bare hvor mye de henger sammen med kjønn.
Saken fortsetter under videoen
Er det fordi menn diskrimineres at de faller utenfor, blir ensomme og i blir sittende med livskriser uten å be om hjelp? Og hvilke politiske tiltak vil få flere menn til å gjøre mer husarbeid og bli mer likestilt i foreldreskapet?
Mannsutvalget har en tøff oppgave foran seg med å svare ut disse spørsmålene. Det aller viktigste de kan gjøre er å bidra til en offentlig debatt der man kan snakke om menns utfordringer uten at polariseringen trekker hele tematikken ut i en bortkastet kjønnskrig.