Renta stiger, strømprisen stiger, matvareprisene stiger, frustrasjonene stiger, havet stiger. Alt stiger, unntatt lønningene. Dermed stiger også antallet avisartikler med gode spareråd. Senk temperaturen, sykle til jobben, lad bilen om natta.
Da jeg studerte finans på nittitallet, lærte vi om «Ledende indikatorer». Det er tegn du kan se etter som kan fortelle at oppgang snart er i ferd med å snu til nedgang. Leiligheter blir liggende usolgt, nybilsalget går ned, folk tipper mer lotto, slike ting. «Det første folk kutter ut er luksus», sa vår foreleser og poengterte at det er lettere å klare seg uten en Rolex på armen enn uten en bil i garasjen.
Det stemmer jo for så vidt, men for hvem er det relevant? I de 25 årene som har gått siden den forelesningen, har det blitt mer og mer tydelig at etterspørselen etter luksusvarer som dyre klokker, biler, båter, vesker og klær blir stadig mer løsrevet fra økonomiens høy- og lavvann. Hvis du lever av å selge armbåndsur til flere hundre tusen kroner per stykk, er du ganske likeglad med hvordan det går med økonomien til nittifem prosent av verdens befolkning. Vi er uansett ikke dine kunder. Når de siste fem prosentene skal bestemme seg for om de skal kjøpe enda et prangende armbåndsur, er strømprisen mildt sagt ikke blant tingene de tar med i vurderingen.
[ «Strømkrisa er kun en bagatell mot det som venter av priser som må betales» ]
Hvis du lever av luksus, er det mindre viktig at økonomien vokser enn at forskjellene gjør det. Når du har penger nok til å kjøpe deg et privat jetfly, er du ikke veldig sårbar for økninger i bensinprisen, for å si det sånn.
Etterspørselen etter kostbare hytter i Norge har vist seg å være høy også når det går dårligere i økonomien. Det er selvsagt fordi det ikke går like dårlig for de som har sju millioner å bruke på ei hytte, som for resten av innbyggerne i landet. I Oslo er det hver dag lange køer ute på gata foran de internasjonale luksuskjedenes butikker. De som står i køen, gjør sitt beste for å overse tiggerne som sitter med koppen sin to meter unna.
Moskva var fram til februar i år Europas luksusvare-hovedstad. Alle de store merkene har egne butikker med dørvakter, tjenere og champagnebar som står klare til å ta i mot kunder som skal ha en veske til 200.000 kroner, eller en bil til to millioner. Men Russlands økonomi er mindre enn Nordens. Dette til tross for at Russland har 144 millioner innbyggere og de nordiske landene bare 27 til sammen. Selv med mye mindre penger per person - totalt sett - er det fryktelig mange rikinger der. At det også er ufattelig mange flere fattige betyr lite. De er uansett ikke i målgruppa. De store forskjellene i Russland er åpenbart årsaken til at det er dit alle luksusmerkene dro for å tjene penger.
I Norge ble det i januar i år solgt flere elektriske Porscher enn det ble solgt bensinbiler til sammen. Det skjer samtidig som vi må subsidiere strøm for at folk skal ha råd til å varme opp husene sine. At de samme subsidiene går til å lade opp de samme Porschene sprenger grensa for hva denne spalta har overskudd til å problematisere. Vi nøyer oss med å konkludere med at hvis de som selger luksusprodukter får velge, går de for økte forskjeller framfor mer til alle, hver gang.
[ «Vi er jo et oljeland. Kan vi ikke unne oss billig bensin?» ]