Det er ikke så ille stilt med ytringsfriheten i Norge som vi tror. Dette har vært mantraet til leder for Ytringsfrihetskommisjonen, Kjersti Løken Stavrum, når hun har presentert sin rapport i Arendal.
Adgangen til å ytre seg har aldri vært større. Adgangen til informasjon er grenseløs. Og prisen for å bruke sin stemme i offentligheten, er ikke så stor som vi har slått fast. Likevel spiller kommisjonen inn 90 punkter til forbedring, til skjerping og polering, av dette helt grunnleggende instituttet i demokratiet.
EU, altså. Noen sterkere anbefaling finnes ikke i rapportens 356 sider.
De går inn for til politisk TV-reklame, at det skal være lov å skjelle ut politi uten straff. Det må bli tryggere å ytre seg som arbeidstaker og den såkalte «rasismeparagrafen» om hatefulle ytringer må skrives om. Retten til å søke innsyn i det offentliges arbeid må bli bedre. Ikke alle er enige, og debatten er i gang. Innspillene fra den enstemmige kommisjonen skal nå ut på høring.
I 1999 la Francis Sejersted fram den forrige kommisjonens rapport med vurderinger om vilkåra for ytringsfriheten i Norge. Man skulle kanskje tro at ikke så mye har skjedd i vår mellommenneskelige kommunikasjon på de åra. 1999? Det er da et år vi nesten kan fornemme følelsen av. Men sannheten er at det ligger en revolusjon imellom disse to kommisjonenes arbeid. Det var derfor på høy tid med nye øyne.
Sejersteds blikk var framover. Hans utvalg forsto at de sto på terskelen til noe, og skrev om nettet og dets muligheter: «Denne demokratiseringen må hilses velkommen, men gir også virkninger som oppleves som problematiske. Sære og upolerte ytringer som neppe ville fått plass i de mer etablerte mediene kan nå spres via opphavspersonens egen hjemmeside».
Sejersted fryktet anarki og at kaoset av meninger ville være like truende for ytringsfriheten som «totalitær kontroll». Ordene var nærmest profetiske, for når vi nå skriver 2022 har vi allerede opplevd at internettets frihet har nådd sitt høydepunkt og er sterkt på retur. I takt med demokratiets faretruende tilbaketog og tiltakende totalitære kontroll i mange av verdens land − av-knappen på nettet brukes i dag flittig av regimer som ønsker å kontrollere sine innbyggere. At storebror ser oss, har aldri vært en større fare.
Stavrums blikk er på mange vis bakover. Internettet har gått fra noe Sejersted kunne peke på som en ytre faktor, et alternativ til den analoge, fysiske verden, til å bli vannet vi alle umerkelig svømmer i. Vi omgir oss i dag med internett, har latt oss synke ned i det. Nye generasjoner fødes og lever i det, og reflekterer kanskje mindre over konsistensen. Derfor er kommisjonens viktigste og mest presserende anliggende hvordan vi som samfunn får kontroll over denne infrastrukturen: «Skal ytrings- og informasjonsfriheten fungere, er den avhengig av regulatorisk og institusjonell innramming, ikke bare av hva som er lov å ytre og ikke, men også av selve infrastrukturen», skriver kommisjonen.
Regulering av internett er det viktigste og mest grunnleggende vi kan gjøre for å sikre ytringsfriheten. Men mye ligger utenfor nasjonal kontroll. Fem av verdens åtte største selskaper står bak sentral infrastruktur og som i dag har stor innvirkning på vår grad av ytringsfrihet − og som potensielt kan begrense den: Apple, Alphabet (Google), Amazon, Meta (Facebook) og Microsoft. Det er hevdet at 70 prosent av all trafikk på nettet går via Google, Facebook eller selskaper tilknyttet disse.
Alt er internett, det kontrolleres av få aktører, og myndighetene våre er bakpå. De baler med å finne lovverk og reguleringer som trygger borgernes plass og rettigheter i veven. Det gikk tiår før lovgiverne våknet og fanget opp faresignalene. Nå skjer det mye, og mest i EU. Ytringsfrihetskommisjonen viser vei og anbefaler full tilslutning til EUs vedtatte reguleringspakke, Digital Services Act. EU, altså. Noen sterkere anbefaling finnes ikke i rapportens 356 sider.
Det er som i energipolitikken, vi må få kontroll på vannet. Det er helt avgjørende.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen