Kommentar

Underholdningsparadokset

Hva skjer når leverandøren av et produkt inngår en avtale med produktets største stjerne? Du får uheldige bindinger som trekker i tvil både integritet og troverdighet. Samtidig får du et enda bedre produkt.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er ingen tvil om at sportsdokumentarer har kommet for å bli, og interessen for å gå «behind the scenes» har blitt enorm de siste årene. Spesielt takket være Amazon Primes «All or Nothing»-serie som har tatt oss med på innsiden av klubber som Manchester City, Tottenham, Juventus og nå sist Arsenal.

Samtidig har de også laget dokumentarer om spillere som Toni Kroos, Steven Gerrard og Sergio Ramos. Utover det har også Wayne Rooney, Zlatan Ibrahimovic og Paul Pogba kommet med sine egne dokumentarfilmer de siste årene, og hvem kan glemme da Antoine Griezmann valgte å avsløre at han ble værende i Atlético Madrid gjennom en dokumentarserie som omhandlet han selv. Før han neste sesong gikk til Barcelona likevel.

TV-serien om Leeds United, som også Amazon Prime lagde med Russell Crowe som fortellerstemme, var usedvanlig vellagd og briljant TV-underholdning. Sammen med jobben Marcelo Bielsa gjorde i Leeds, og den følelsen som fotballen kan bringe ut av fans som har holdt med laget sitt i tykt og tynt hele livet finnes det knapt bedre grobunn for å lage dokumentarer enn i sportsbransjen.

Det er det ingen ting feil med, da folk både vil bli underholdt og hvis det er gjennom å følge favorittklubben din enda tettere enn du normalt får, er det helt perfekt. I de siste årene har Amazon Prime også kjøpt seg inn som rettighetshaver til å vise Premier League-kamper, og i sommer tok også Viaplay over rettighetene her hjemme.

Da får du plutselig et helt sett av andre spilleregler, i hvert fall hvis du vil bli tatt seriøst og skal følge de etiske og moralske reglene ved journalistikken. Verken Viaplay eller Amazon driver først og fremst med journalistikk, men et biprodukt av deres rettighetskjøp er at de ansetter journalister for å selge produktet de har betalt milliarder av kroner for. Det er igjen for å selge det samme produktet med overskudd tilbake til seerne.

Her kommer den tidligere nevnte journalistikken inn, da det på ingen måte er sånn at journalistene som Viaplay ansetter går inn for å bryte verken Vær Varsom Plakaten eller noen andre journalistiske regler, men når mesteparten av jobben består av å snakke med fotballspillere og få tilgang som kan løfte produktet er det fort gjort å fire litt på den journalistiske integriteten slik at nettopp du får intervjuer og får snakke med de spillerne du trenger.

Det er et evig dilemma innen sportsjournalistikken, der du på en side er avhengig av å faktisk få snakket med kildene for å levere journalistikk. På den andre siden kan du miste den tilgangen hvis du er for kritisk slik at motparten ikke vil snakke med deg. Fra der og ut er det en veldig kort vei til å opptre som den mer useriøse delen av britisk tabloidpresse, som finner på bunnløse falske rykter om hvem som helst for å selge aviser og generere klikk på nettsidene sine.

Det er ikke vanskelig å problematisere verken Jan Åge Fjørtofts eller Atle Guldbrandsens rolle i Viaplay, der sistnevnte er sportssjef i Norges Bilsportforbund og den som fronter kanalens satsing på Dennis Hauger. Over hos Discovery er Øyvind Sørvald både ansvarlig for «utdanning, spillerguiden og teknologi» hos Norges Tennisforbund, samtidig som han er en del av teamet til Casper Ruud, der han driver med analyse.

Det i seg selv er ikke problematisk, men når han i tillegg er ekspertkommentator under Casper Ruuds kamper for Discovery, sitter han på alle sider rundt bordet. Vær Varsom Plakaten har et helt kapittel om integritet og troverdighet, med ni underpunkter, der det i paragraf 2.2 står: «Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet.»

Det er ingen tvil om at det i sportsjournalistikken syndes mot den paragrafen omtrent daglig, og når Viaplay nå ansetter faren til Erling Braut Haaland som ekspert, tar de det til et helt nytt nivå. Samtidig er det ingen som er mer kvalifisert til å snakke om det Erling Braut Haaland eller Casper Ruud presterer enn de som følger dem tettest, noe som igjen hever produktet som selges.

Det store problemet med det er at da er vi over i underholdningsbransjen, og den har ingenting med journalistikk å gjøre. Viaplays avtale med Erling Braut Haaland og ansettelse av hans far som ekspert, er derfor veldig problematisk med tanke på hvordan de som leverandør av Premier League har tenkt å oppfylle sin rolle som en kritisk og uavhengig premissleverandør av journalistikk rundt Premier League og da spesielt Erling Braut Haaland og Manchester City.