Kommentar

FN under beleiring

Gjør FN en dårlig jobb i Afrika, eller er organisasjonens fredsbevarende styrker på kontinentet blitt en syndebukk for ineffektive politikere?

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er fortsatt spor etter granatnedslag på bygningene i den enorme FN-leiren «UN House» utenfor Juba. Dette er hovedkvarteret til verdens største fredsbevarende operasjon, UNMISS. I 2016 var de midt i skuddlinjen, da en fredsavtale fra året før kollapset, som det internasjonale samfunnets mest synlige representanter, ble de raskt nevnt som syndebukk av regimet. Forholdet mellom styrken og landets myndigheter er fortsatt anspent, og personell beveger seg forsiktig ut av leiren, og aldri etter mørkets frembrudd.

Kongolesiske politikere trenger rett og slett en syndebukk når det går mot valg.

I nabolandet Kongo-Kinshasa lukter det fortsatt brent utenfor det som er kontorene til FNs nest største fredsbevarende operasjon, Monusco. I slutten av juli var personellet her under beleiring av sinte demonstranter. Gjennom flere dagers uro ble mer enn tretti kongolesere og fire FN-soldater drept. I en separat hendelse åpnet FN-personell også ild ved en grensepost lenger nord i landet, og drepte ytterligere tre.

FN er for øyeblikket ansvarlig for 12 fredsbevarende operasjoner, halvparten av dem i Afrika. Seks FN-operasjoner teller noen hundre personer hver, en, den i Libanon har fortsatt rundt 10.000 under det lyseblå flagget. Men fire operasjoner har denne sommeren en styrke et sted mellom 10.000 og 15.000, alle disse er i Afrika. Dette er dyre og komplekse operasjoner, som ikke alltid er like velkomne av vertslandets myndigheter. Det er særlig operasjonene i Sør-Sudan og Kongo som er omstridt, men også den i Mali (Minusma) og i Den sentralafrikanske republikken (Minusca) har kommet under lokal ild.

FNs fredsbevarende operasjoner er politiske av natur, og det vil alltid være aktører som har interesse av å undergrave tilstedeværelsen. I både Kongo og Sør-Sudan er FN-operasjonene ikke bare stabiliserende, de er også det internasjonale samfunnets ører og øyne på bakken. Og de rapporterer jevnlig til Sikkerhetsrådet i New York. Dette innebærer også å fordele skyld, og noen ganger peke ut aktører som står bak grove brudd på menneskerettighetene. I Sør-Sudan har dette ført til sanksjoner mot mektige politikere. I Kongo har fingeren i det siste særlig vært rettet mot opprørsgrupper. Dette gjør FN upopulære lokalt, og det utnyttes.

Det ser også ut til å ha vært tilfelle under den siste tids uro i Kongo. De tre provinsene Sør- og Nord-Kivu, samt Ituri øst i landet har i mer enn tjue år vært åsted for en av de mest komplekse konfliktene i verden. I dag regner forskere med at det finnes mer enn 120 aktive opprørsgrupper i området, som utnytter et sikkerhetsvakuum og en rik tilgang på mineralressurser. De siste månedene er det særlig en gruppe kjent som M23 som har vært på offensiven. Dette har ført til at 700.000 nye kongolesere har blitt internflyktninger, i tillegg til de rundt fem millionene som var det fra før. Etter angrepene mot FN i slutten av juli har organisasjonen selv anklaget opprørsgruppen M23 for å ha infiltrert demonstrasjonene og bidratt til den påfølgende volden.

Men protestene startet etter en tale av den framstående politikeren Modeste Bahati i midten av juli. Bahati, som er ordførende i landets senat ba FN pakke og dra. Talen ble etterfulgt av en kunngjøring fra det lokale ungdomspartiet til landets ledende parti, der de ba Monusco gi opp Kongo grunnet at de ikke hadde gitt innbyggerne trygghet. Analytikere har pekt på at fingeren rettes mot FN for ansvar myndighetene ikke kan eller vil ta, først og fremst for innbyggernes trygghet. Det spås nå at denne retorikken vil tilta opp mot et valg som skal avholdes neste år. Kongolesiske politikere trenger rett og slett en syndebukk når det går mot valg.

Det betyr ikke at FN-operasjoner ikke kan gjøres mer effektive. FNs fredsbevarende operasjoner har de siste årene kostet mellom 70 og 80 milliarder i året. I samme periode har de i gjennomsnitt mistet rundt førti mennesker i året, som følge av angrep. Dette er mye penger, det er liv og død, og et stort ansvar for dem som stadig forlenger mandatet til de forskjellige operasjonene i Sikkerhetsrådet i New York. Mye av den tiden norske diplomater har brukt ved dette mektige bordet det siste halvannet året har gått med til dette. Vi har fortsatt også troppebidrag i flere av de ovennevnte operasjonene, selv om de nok kan kalles beskjedne.

Spørsmålet er når man skal gi seg. FN har hatt tropper i Kongo siden 1999, i Sør-Sudan siden 2011 og Mali siden 2013. Selv om operasjonene til tider har vært uønsket, har de sannsynligvis ført til mer stabilitet, og reddet liv. Særlig i Sør-Sudan. De sørger også for at det humanitære samfunnet kan operere i disse områdene. Problemet er kanskje ambisjonene, operasjonene kan ikke alene bringe fred og utvikling, til det må det politisk vilje og innsats til. Både fra vertslandenes side, og fra det internasjonale samfunnet.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen