Stortingsrepresentant Farahmand hevder at muslimske miljøers innsats mot ekstremisme ikke har hatt noen effekt. Det er alvorlig når en profilert politiker fra landets største parti tegner et bilde av norske muslimer som motvillige til å jobbe mot ekstremisme og delta i samfunnet.
Forskning viser en markant og tydelig bevegelse i mer liberal retning blant oppvoksende norske muslimer
I kjølvannet av masseskytingen 25. juni, begått av det som PST mener trolig er et terrorangrep begått av en ekstrem islamist mot skeive, har debattene om islam og terrorisme blusset opp igjen. Under 11-årsmarkeringen av terroren 22. juli, oppfordret statsminister Jonas Gahr Støre moderate stemmer i muslimske miljøer om å snakke ut mot både holdningene og handlingen som fant sted utenfor London Pub. Mange muslimer opplevde det som sårt å få en slik formaning på dagen som markerer det verste terrorangrepet i Norges historie etter andre verdenskrig, motivert av et ekstremt og konspiratorisk fiendebilder av muslimer og det som terroristen Anders Behring Breivik anså som medsammensvorne for «islamiseringen» av samfunnet. Akkurat den dagen er det et ekstra stort behov for å føle på fellesskap og samhold. Støres oppfordring i seg selv var uproblematisk, men han tok samtidig ikke høyde for det omfattende og mangeårige arbeidet muslimske miljøer har lagt ned for bekjempelse av ekstremisme, både i samarbeid med myndighetene og på egne initiativ.
Mahmoud Farahmand skriver i Nettavisen at dette viser at det ikke er mulig å kritisere islam. Han mener det er urytmisk at muslimske interesseorganisasjoner advarer mot islamofobi, samtidig som de tar avstand fra terror. Han viser videre til den italienske akademikeren Lorenzo Vidino, hvis teorier blant annet dukket opp i manifestet til Anders Behring Breivik, om den angivelige skjulte islamiseringen av Europa. Vidino brukes som en ekspert av en rekke antimuslimske tenketanker og uttaler seg særlig om det muslimske brorskapet, som han beskriver som «moderne trojanske hester», som forsøker å svekke det europeiske samfunnet innenfra og erstatte det med islam.
[ Lars West Johnsen: Nancy Pelosi leker med fyrstikker over et hav av lettantennelig væske. ]
Farahmand viser også til Gilles Kepel, en kjent fransk akademiker, som blant annet var sentral i utformingen av hijabforbudet i landet og som mener islamofobi er funnet opp av det muslimske brorskapet for å stoppe kritikk av islam, noe også Farahmand gjengir.
Begge disse akademikerne er kjente for sin mangeårige islamkritikk og begge har tunge posisjoner på universiteter og som rådgivere for ulike europeiske lands myndigheter. Noe som tydelig viser at ikke bare er kritikk av islam mulig, det er også er forenlig med innflytelse og makt.
Farahmand beskylder norskmuslimske interesseorganisasjoner for å advare mot islamofobi for stoppe kritikk av islam. Islamofobi handler ikke om å stoppe kritikk av islam, det handler om gruppefiendtlighet, negative fordommer og konspirasjoner om muslimer som en fiende av samfunnet, beslektet med antisemittisme og homofobi.
Utbredte muslimfiendtlige holdninger er godt dokumentert fra befolkningsundersøkelser utført av blant annet HL-senteret og Integrering- og mangfoldsdirektoratet integreringsbarometer. Derfor har også den forrige regjeringen, med Høyre i spissen, utarbeidet en nasjonal handlingsplan mot diskriminering og hat mot muslimer. Høyre var også i regjering i årene hvor mellom 90 og 100 fremmedkrigere reiste fra Norge for å slå seg sammen med terrorgrupper i Syria og Irak. I motsetning til Mahmoud Farahmand hadde Høyres ledelse stor tro på å inkludere og samarbeide med muslimske miljøer i kampen mot ekstremisme. I virkeligheten har fremveksten av islamistisk ekstremisme først og fremst rammet muslimer selv, globalt er flertallet av ofrene for jihadistisk terror muslimer. Indirekte blir også muslimer rammet av gruppefiendtligheten og diskrimineringen som har vokst fram som følge av terroren.
[ Kjell Werner: Gode grunner til at staten igjen bør bygge opp et stort beredskapslager for korn. ]
Den omfattende kampen mot ekstremisme blant muslimer, er godt dokumentert av blant annet forskere som Sveinung Sandberg, og ikke minst gjennom omfattende samarbeid med politi, kommuner og andre i førstelinjen.
Når Farahmand hevder at det ikke har hatt noen effekt, så må vi se på de faktiske forholdene i Norge. For det første er oppslutningen til ekstreme holdninger forsvinnende liten blant norske muslimer, og forskning viser en markant og tydelig bevegelse i mer liberal retning blant oppvoksende norske muslimer, hvor religion får et mer privat preg. Vi trenger ikke vise til undersøkelser fra utlandet, når vi har solide undersøkelser om holdninger blant norske muslimer, fra blant annet FAFO og HL-senteret.
Farahmand skriver videre at det eneste ti års oppfordring til forebygging av terror har ført med seg, er større statsstøtte til en rekke organisasjoner som ofte taler med to tunger, praktiserer strikt kjønnsdeling, forkynner forakt for homofile og tilhører organisasjoner som vil demontere det vestlige samfunnet. Hvem sikter Farahmand til her? Farahmand skriver også at Rabita-moskeen tilhører det muslimske brorskapet, noe som heller ikke medfører riktighet. Islamsk Råd Norge, som Farahmand hevder lever på statsstøtte, har ikke fått statsstøtte på fem år. Moskeer får medlemsstøtte, på lik linje med andre trossamfunn.
Debatter om religion og ekstremisme er viktig, men det må føres på saklig og sannferdig grunnlag.