Kommentar

Ikke i min bakgård

Dobbeltmoral er ikke dobbelt så god moral.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Vi vil ha mobiltelefoner, men ikke gruver. Vi vil ha strøm, men ikke vindmøller i vårt nabolag.

Dette er tankevekkende motsetninger som er godt illustrert i boken «Ikke i mitt nabolag». Den er skrevet av Elisabeth Gammelsæter. Forfatteren innrømmer at hun ikke er helt objektiv, siden hun har jobbet i Næringsdepartementet og i en årrekke har vært generalsekretær i bransjeforeningen Norsk Bergindustri. Men alle samfunnsinteresserte bør likevel ta seg bryet med å reflektere over dilemmaene som beskrives.

Bakteppet er det internasjonalt kjente begrepet «Not in my back yard». Uttrykket brukes ofte nedsettende overfor dem som sier nei til visse etableringer i sitt nærområde, men som nødvendigvis ikke er motstandere av slike inngrep andre steder i landet eller verden. Elisabeth Gammelsæter er bekymret for at slike konflikter utfordrer det norske demokratiet.

«For flere enn meg er det et paradoks at vi ønsker et grønt skifte, mens vi ikke vil ta i bruk metaller og mineraler som behøves og som finnes i Norge», sier Gammelsæter til Klassekampen. Hun synes det er leit at nødvendige metaller for framtidas teknologi skal hentes fra Kina eller fra Kongo, der usunne arbeidsforhold og barnearbeid er utbredt. «Bergverk blir i mange sammenhenger sett på som en versting, uten at vi samtidig er like kritisk til hva vi importerer», sier forfatteren.

Alle har vi en mobiltelefon, men vi tenker ikke på at dingsen inneholder metaller og plast. Metaller må utvinnes fra gruver, og plasten kommer fra petroleumsbaserte stoffer. Og petroleum er jo olje eller gass. Det samme gjelder for biler, også elbiler. De består blant annet av stål, aluminium og plast. Også i bilbatteriene er det ulike metaller. Videre har vi hus, klær og tingene vi omgir oss med i hverdagen hvor basisen i stor grad stammer fra olje og metaller.

Da blir det dobbeltmoral å stenge norske oljekraner og la være å hente opp verdifulle mineraler. Dette handler selvsagt også om arbeidsplasser, men først og fremst handler det om å utnytte norske fortrinn når det er snakk om produkter som verden uansett etterspør. Samtidig må vi selvsagt omstille oss slik at verden klarer å gjennomføre et grønt skifte. Klimatrusselen må tas på alvor. Men her er det etterspørselen etter energi og produkter som er den store utfordringen, ikke selve produksjonen.

Vi vil ha produktene, men de skal ikke produseres der vi bor. Vi vil ikke ha pelsdyrproduksjon i Norge, men vi importerer i stedet pels fra steder i verden hvor pelsdyrene lider mer enn i Norge. Vi vil ha motorveier og jernbane, men ikke bak husene våre. Vi ville heller ikke ha monstermaster over Hardangerfjorden, selv om det etter min mening dreier seg om miljømaster.

Vi har for øvrig et ferskere eksempel på nettopp slike master. Nå er det strid om kraftlinjen fra Valdres til Gjøvik. Det planlegges en ny og kraftigere høyspentlinje med større kapasitet enn dagens. Den skal forsyne industrien og husholdningene i Mjøs-området. Men ordførerne i de seks aktuelle kommunene vil ha kabel i bakken framfor luftstrekk. Da blir prisen det tredobbelte.

Nordmenn flest roper etter nok strøm til en billig penge. Men vi er mindre villige til å betale prisen for kraftledningene som må bygges på kryss og tvers i landet vårt. Ekstrakostnaden for eventuelle kabler i bakken må i tilfelle dekkes over nettleia. Det finnes ingen utømmelig Sareptas krukke å ta av.

Det er en fare for demokratiet at aktører og politikere blir skremt til taushet.

Et annet eksempel er Fredrikstad-bedriften Kronos Titan. Siden 1918 har selskapet produsert hvite titanpigmenter på basis av jernmalm fra Titania-gruven i Sokndal i Rogaland. I tidligere tider ble avfall, i form av fortynnet svovelsyre og metallrester, sluppet direkte ut i Glomma. Denne miljøforurensningen er heldigvis historie. Siden 1989 har dette avfallet blitt deponert sikkert og nøytralisert i den nedlagte gruven på Langøya utenfor Holmestrand.

Men krateret på Langøya var i ferd med å bli fullt, og da spøkte det for de 160 arbeidsplassene på Kronos Titan. Derfor ble det jobbet iherdig for å finne alternativ lagring av avfallet. Sementgruven i Brevik utenfor Porsgrunn pekte seg ut som et godt alternativ, men her satte lokalbefolkningen og kommunen seg på bakbeina.

Lenge så det mørkt ut for Kronos Titan. Redningen kom i ellevte time. Med visse omlegginger av driften kan HOAH-bedriften på Langøya nemlig ta imot slikt spesialavfall fram til 2030 – ikke bare til 2024 som tidligere anslått. Men utfordringen er ikke borte. Problemet er bare skjøvet seks år fram i tid.

Flere av dem Elisabeth Gammelsæter har intervjuet i arbeidet med boken har senere trukket sine uttalelser. Frykten for å bli utsatt for hets og uønsket oppmerksomhet ble for stor. Dette gjelder både politikere og industriledere.

Det er en fare for demokratiet at samfunnsaktører og politikere blir skremt til taushet. Det må da gå an å kunne argumentere saklig og rolig selv når sterke følelser og klare egeninteresser er inne i bildet. Fair play på fotballbanen bør være en rettesnor også i samfunnsdebatten. Vi må ta ballen og ikke spilleren.

Det er forståelig at det blir lokal motstand i slike tilfeller. Plan- og bygningsloven gir oss alle et godt vern, og kommunene har her stor makt. Men det er egoistisk å bare si nei hver gang. Vi må se lengre enn til nesetippen. Dobbeltmoral er ikke dobbelt så god moral. Noen ganger må overordnede hensyn telle mest.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen