En gang trodde vi at internettet skulle gjøre oss mer empatiske og medmenneskelige. Via nettet kunne vi via et klikk eller to se verden fra andre menneskers ståsted. Alle kunne fortelle akkurat sin historie, vise sitt perspektiv på verden. Ingen overgrep skulle lenger være usynlige, ingen fanger eller flyktninger måtte være uten navn eller ansikt. Alle skulle bli medmennesker for oss nå.
[ Aslak Sira Myhre: Økonomien hestekrefter. ]
Deler av dette viste seg å være sant. Vi vet et hel masse om verden nå. Den er faktisk bare et klikk eller to unna. Spørsmålet er bare hva vi gjør med all denne kunnskapen. Vi vet mange ting om båtflyktningene i Middelhavet. Det finnes over tusenvis fortellinger om de mellom 1500 – 5000 menneskene som er dokumentert druknet hvert år.
Det finnes også mange fortellinger om europeiske land, om EUs asylpolitikk og om deres grensepoliti Frontex. Det finnes fortellinger om penger, inkludert norske, som går til mer eller mindre lovlige metoder for å holde flyktningene unna oss, som om vi er to ulike arter som ikke må blandes.
Vi vet også at EUs medlemsland bryter internasjonale menneskerettigheter og møter flyktninger med trakassering, overgrep, vold, og ikke minst, med såkalte «push-backs», som er akkurat det det høres ut om: Flyktningbåter som dyttes tilbake dit de kom fra. Enten det var Libya, Tyrkia eller et annet sted. For å slippe ta imot det som kan være en helt legitim asylsøknad, eller en internasjonal rett til å flykte fra krig og overgrep.
Mange mennesker, frivillige eller i jobb, er til stede i land som Hellas, Italia, Kanariøyene eller Malta, og møter dem som overlever. De bærer døde barna på land, de hører de desperate skrikene fra havene, de ser med egne øyne hva slags behandling flyktninger kan få i mottaksområder. De forteller om det til alle som gidder å høre på.
[ Dagsavisen mener: Uverdig for NAV-ofrene. ]
Noen av disse som står midt i spagaten mellom glade turister på en side av øya, mens flyktninger, levende eller døde, ankommer på den andre siden, forteller at de for lengst har sluttet å bade i Middelhavet. De spiser ikke fisk heller.
Noen av disse som står midt i spagaten mellom glade turister på en side av øya, mens flyktninger, levende eller døde, ankommer på den andre siden, forteller at de for lengst har sluttet å bade i Middelhavet. De spiser ikke fisk heller.
Et av landene som står til knes i møte med de mange på flukt er Malta. EU bryr seg lite om at land i sør står alene med ansvaret. En av dem som ofte er på Malta er Kristina Quintano, som mange følger på kontoen Budbringeren fra Helvete på Facebook. Dag etter dag, natt etter natt, på jobb eller på ferie, dokumenterer hun hvilke båter med hvilke flyktninger som går under på havet, hvilke som kommer i havn, eller som ikke får lov å komme i havn, eller som pushes tilbake dit de kom fra.
Kristina sier om vår ansvar og om våre forbrytelser:
«Dersom Norge hadde sagt til Malta: de kan gå i land på Malta og flys rett til Norge og være på våre tomme mottak mens asylsøknaden behandles, ville de fått legge til med en gang, altså effektiv solidaritetsfordeling.
Men Norge sier nei til all solidaritetsfordeling og dermed sitter de sørlige landene igjen med hele utfordringen. Vi bidrar også via EUs Nødfond for Afrika, der Libysk milits-kystvakt fikk 60 millioner euro, av det var 250 millioner norske skattekroner som gikk til at libysk kystvakt skal trekke mennesker tilbake til Libya.
Vi bidrar også via EUs Nødfond for Afrika, der Libysk milits-kystvakt fikk 60 millioner euro, av det var 250 millioner norske skattekroner som gikk til at libysk kystvakt skal trekke mennesker tilbake til Libya.
Med det er vi med på å bryte den delen av flyktningkonvensjonen vi kaller selve hjørnesteinen av beskyttelse av flyktninger, the principle of non refoulement, eller det absolutte prinsippet om ikke retur; ingen skal returneres til et land der de står i fare for å bli mishandlet/torturert. Vi bidrar altså økonomisk til dette.»
Norge bidrar økonomisk til dette.
I all tragedie, enten den er politisk eller privat, skal vi plassere skammen der den hører hjemme.
En annen norsk aktør til stede ved Middelhavet er journalistprosjektet og nettsiden Aegean Boat Report, som sirlig dokumenterer nesten minutt for minutt, flyktningers ankomst til primært greske øyer, og hva som skjer med dem der. Det kommer muligens ikke som en overraskelse at prosjektet gang på gang avslører humanitære- og menneskerettighetsbrudd.
For litt siden, klokken 06 den 25. juni på ferieparadiset Kos, har Aegean Boat Report ved både bilder og tekst dokumentert hvordan 32 flyktninger, blant dem babyer, barn og kvinner fra Afghanistan, ble stengt inne av greske sikkerhetsvakter i 12 timer, før de ble dyttet ut på det sorte havet igjen og hentet tilbake til Tyrkia. Den minste babyen var tre uker gammel. I greske registre finnes ingen dokumentasjon på at det kom 32 flyktninger denne dagen mener Aegean Boat Report å kunne vise. Kvinnene i gruppen forteller at de ble pekt på med gevær. At de ble kledd av og ransaket på intime steder. At de ble fratatt mobiler. At gutter på 7 år ble skilt fra mødrene sine og plassert med mennene. Klokken 23 på natten, uten at verken voksne eller barn hadde fått mat, ble flyktningene kjørt til havnen og plassert i to små båter og dyttet ut på det mørke havet mens de ba for sine liv. Klokken 02 på natten ble de plukket opp av tyrkisk kystvakt. Pushet tilbake.
[ Dagsavisen mener: Afrika i sultkrise. ]
Avisen The Guardian avslørte i mai i fjor hvordan EU-land via Frontex hadde pushet tilbake minst 40 000 asylsøkere fra sine grenser under pandemien. Minst 2000 hadde druknet på grunn av dette. Fulvio Vassallo Paleologo, professor i asylrett ved Universitet i Palermo og Italias ledende menneskerettighetsekspert, sa den gangen at døden på havet direkte og indirekte hang sammen med EUs politikk, som handlet om å stenge europeiske grenser, delvis ved å samarbeide med for eksempel Libya for å få dem til å gjøre grensearbeidet for seg.
Massegravene i Middelhavet utfordrer oss også på et metafysisk plan. Hvordan fremstår Europas i møte med flyktningene over havet fra et afrikansk blikk? Ligger det en hudfarge innbakt i Europas grensepolitikk? Hva slags plass har sort hudfarge i Europa i dag? Hva betyr solidaritet og medmenneskelighet i 2022? Verdien av liv Europa velger ikke å redde?
Hvordan fremstår Europas i møte med flyktningene over havet fra et afrikansk blikk?
Om det var over 2000 hvite mennesker som druknet i et nattsvart Middelhav hver eneste år, hadde vi reagert med handling da?
Ubehagelig nok hadde vi - som i «vi Europa» - sannsynligvis gjort det. Vi må være modige nok til å spørre hvorfor.
Det finnes ingen unnskyldning for ikke å stanse døden i Middelhavet. I mellomtiden er den eneste unnskyldningen vi kan bruke den Europa kollektivt skal gi til alle dem som fant sin grav i Middelhavet, der det gikk fra blått til sort.