En lang larve av trailere slynger seg gjennom Tyskland. Fra Nord til Syd og fra Syd til Nord. Jeg har aldri tenkt på hvor mange de er før denne sommeren. Langtransporttrailerne som krysser det europeiske kontinenter på kryss og tvers hver eneste dag. Men i år, etter to år med pandemi, en ny krig og tilløp til sammenbrudd i verdensøkonomien er det de jeg tenker mest på mens vi kjører sørover på de lange, effektive og nitriste tyske autobanene.
I Norge kan du kjøre lenge og vel på en Europavei uten å treffe en eneste trailer. Dermed vekker det også mest irritasjon når man må ligge bak disse arbeidshestene av noen kjøretøy oppover en stigning eller i et svingete strekk på Vestlandet. Her nede er det åpenbare faktisk åpenbart. Det er ikke for meg og privatbilene, men for trailerne disse veiene er bygd.
[ Kjell Werner: Det er tilnærmet norske tilstander i svensk politikk. ]
Et til to av de tre feltene på autobahn er forbeholdt trailere. Det er for det meste ingen åpne felt i de filene. Trailerne er nærmest hengslet på hverandre i en konvoi, til en av dem viser seg å ha for få hestekrefter under panseret, og de andre må skifte fil for å kjøre forbi den fattige fetteren. Da, men også bare da, forstyrrer det også sommertrafikken av solhungrige turister på vei sørover. Bensinstasjonene langs veiene på hele kontinenter forteller den samme historien. Mesteparten av plassen er satt av til hvilende trailere og sjåfører. Personbilene er nummer to i køen.
Denne enorme transporten av varer fram og tilbake over Europa er både ekstremt gammel og ekstremt moderne samtidig. Arkeologiske funn og historiske kilder viser at handel og varetransport fra sør til nord og øst til vest har pågått så lenge nesten like lenge som det har funnes samfunn av moderne mennesker.
Allerede i bronsealderen var Middelhavet mottakssted for varer fra Asia, som så blei distribuert på kontinentet. Men bortsett fra salt og råvarene til produksjon av metall, var ikke denne handelen livsnødvendig. Folk i nord kunne klare seg uten keramikk fra Svartehavet et år, og hvalrosstenner, pels og flint fra Skandinavia var ikke avgjørende for hverdagslivet til folk på den italienske halvøya. I dag er det noen som venter på hver eneste av disse trailerne.
Hele verdensøkonomien er basert på konstant transport av varer.
Hele verdensøkonomien er basert på konstant transport av varer. Med containerskip mellom kontinentene, på tog der det går skinner, og på dieselslukende trailere over kontinenter. Disse veiens konger er grunninfrastrukturen i en på mange måter ekstremt vellykka kapitalistisk økonomi. De sikrer at forbrukere med penger kan skaffe seg varer fra hele verden, de sikrer stordriftsfordeler, som gjør at land og regioner spesialiserer seg på å produsere en eller få varer og råvarer, eksportere det de produserer mye av og heller importere andre varer fra andre steder.
[ Dagsavisen mener: Afrika i sultkrise. ]
Og ikke minst sikrer de at det såkalte «just in time» prinsippet. Det som kort fortalt innebærer at færrest mulig lagrer ekstra varer, men i stedet bruker trailerne som varelager. Det du kjøper, delen bilverkstedet trenger, prosessorene til PC-en, eller hva det måtte være befinner seg til enhver tid på et containerskip eller i en trailer på vei mot deg. På den måten blir varen billigere enn om forhandleren måtte ha deler liggende på bakrommet.
Og der, med nøkkelordet billigere, dukker den store svarte skyggen til dette systemet opp.
Og der, med nøkkelordet billigere, dukker den store svarte skyggen til dette systemet opp. Det overordna er at det skal være billig. Transporten skal ikke bare komme fram, men den skal komme fram med lavest mulig kostnad. De som merker det best er sjåførene. Det er lenge siden trailersjåførene var konger. Nå er det heller landeveiens treller. Lange arbeidsdager med lite lønn og høy risiko. Som sjøfolka er de blitt en internasjonal underklasse. Aksepterer du ikke lønn og arbeidsvilkår er det alltid en fra et land lenger øst i Europa som tar jobben. Varene kommer på ryggen til noen som knapt har råd til å kjøpe den.
Og skyggen til dette systemet er lengre enn som så. Markedet har lyktes i å distribuere forbruksvarer over hele verden, i alle fall til de som har penger. Og det har skapt en reell «verdens» økonomi. Men det har også gjort oss ekstremt sårbare. Om bare ett av containerskipene som frakter varer fra Asia til Europa skulle komme til å gå seg fast i for eksempel Suezkanalen, så vil det forsinke leveranser av deler til teknologiindustrien i Europa i flere år. Det vet vi nå. Streik og logistikkproblemer på havnene i California. Trøbbel. En global pandemi, enda verre, og en krig på verdens kornåkrer, som involverer Europas viktigste leverandør av olje og gass; fullstendig katastrofe.
[ Linn Stalsberg: Et politisk drap. ]
De siste årene har lært oss litt for mye. Da McDonalds inntok Moskva etter murens fall, blei vi fortalt at handel og markedsøkonomi ville skape evig fred og binde oss sammen, ikke bare økonomisk, men også kulturelt. Det var feil. McDonalds rømmer nå Russland etter tretti år med markedsøkonomi og frihandel. Det har ikke brakt oss nærmere hverandre. Tvert om står vi med begge beina i en varm krig.
Vi blei fortalt at det var en fordel for alle om vi importerte korn og matvarer fra fattige land, deg ville gi inntekter og utvikling i landa som eksporterte og vi kunne bruke ressurser på annen produksjon. Det var feil. Vi er på full fart inn i en tidsalder med mangel på råvarer.
Vi er på full fart inn i en tidsalder med mangel på råvarer.
I tiår har tanken om nasjonale kornlager, matvarelager og medisinaldepoter blitt latterliggjort i Norge. Nærmest som en nasjonalistisk uting. Vi trengte det ikke, og de blei lagt ned revet eller bygd om til boliger. Det var feil. I middelalderen holdt alle gårder av korn nok til å overleve i to år med dårlige avlinger. Vi trenger det samme. Minst.
Og ikke minst. Vi diskuterer som om det å skifte ut fossile brennstoff med alternative energikilder er et spørsmål om vilje. De økonomiske konsekvensene av krigen i Ukraina illustrerer dessverre hvor feil det er.
Og sist men ikke minst:
Maurtogene av trailere gjennom Europa, der vi er avhengige av at hver eneste en av dem kommer fram i tide for at samfunnet vårt skal fungere, illustrerer at baksida av det billige og effektive samfunnet vi skaper er utbytting og sårbarhet. Og ingen av delene er et gode.
