Kommentar

Mens vi venter på regn

Strømprisen er til velsignelse og forbannelse.

Vannkraft utgjør 90 prosent av den norske kraftforsyningen. Dette bildet er av Agder Energi sine sine dammer i Bykle i Setesdal.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Norge er fra naturens side velsignet med mye vannkraft. Samtidig har vi et energimarked som mange forbanner siden det nå gir oss rekorddyr strøm. I et av verdens rikeste land. Utfordringen er at elektronene flyter nærmest fritt i vår del av Europa. Høye europeiske energipriser smitter dermed inn over strømmarkedet i Sør-Norge. Tirsdag kostet strømmen 3 kroner per kilowattime i Sørvest. I Nord-Norge var prisen ett øre.

Mye ny vannkraft lagres bak demninger i norske magasiner. Slik kan vi normalt sikres nok norsk strøm når vi trenger den som mest. Om lag 75 prosent av vannkraften er regulerbar, i større eller mindre grad. Men elvekraften må utnyttes her og nå, ellers går den til spille. Dermed bør og må Norge i disse dager eksportere en del kraft, selv om vannstanden i norske magasiner er dramatisk lav.

Værgudene styrer tilgangen på vannkraft.

I fjor burde strømprodusentene ha holdt mer igjen på produksjonen, og dermed eksporten. Men det er lettvint etterpåklokskap. De færreste så for seg at vi i år skulle få den tørreste våren på 140 år, at Russland skulle gå til krig mot Ukraina og at Europa samtidig skulle få energitrøbbel.

Statnett anslår at det er mellom 5 og 20 prosent sjanse for strømrasjonering til vinteren. Statsminister Jonas Gahr Støre hever derfor klokelig pekefingeren overfor strømprodusentene. De har fått klar melding om å sikre forsvarlig fyllingsgrad i magasinene.

Men flere opposisjonspolitikere mener at en pekefinger ikke er nok. Og selv i regjeringspartiene murres det. «Strømeksporten må stanses, og regjeringen må pålegge selskapene å spare på vannet i magasinene», sier Senterpartiets Geir Pollestad.

Olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) nøyer seg med en formaning, men han utelukker ikke kraftigere lut. Strømprodusentene må derfor kjenne sin besøkelsestid. Det samme gjelder selskapene som kjøper og selger strøm. Det lover ikke godt at bare et fåtall av strømselskapene tør tilby fastprisavtaler som kan gi en større forutsigbarhet enn strøm til en sterkt varierende spotpris.

Norge har i flere tiår vært en integrert del av det nordiske og europeiske kraftmarkedet. Eksport og import går nå relativt lett på kryss og tvers av landegrenser. Det har tjent Norge godt å ha luftlinjer og sjøkabler til våre naboland.

Norge er i gjennomsnitt mer enn selvforsynt med ren norsk vannkraft i år med normal nedbør. Men gjennomsnittet er sjelden normalen. Kraftsituasjonen svinger litt fra dag til dag og mye mellom årstidene. Elektrisk strøm kan vanskelig lagres når den først er produsert. Og værgudene styrer mye av tilgang på vannkraft. I tørre år er Norge avhengig av en betydelig strømimport. Her finnes det derfor ingen enkle svar.

På denne bakgrunn blir det lite troverdig når populistiske politikere tar til orde for at strømeksporten må stanses. Skal elvekraften, som knapt kan reguleres, ikke utnyttes til strømproduksjon når det norske markedet har nok elektrisitet? I så tilfelle går strømprodusentene glipp av eksportinntekter. Resultatet blir dyrere strøm for Ola og Kari. Og Europa går glipp av sår tiltrengt elektrisitetsforsyning.

Men også innenlands har Norge en energipolitisk utfordring. Skyhøye priser i sør og nesten gratis strøm i nord er betegnende. Norge er nemlig inndelt i fem prisområder for strøm. Og «takket være» kablene til våre naboland får Sør-Norge nærmest importert høye europeiske priser.

Målet bør være å gjøre hele Norge til ett prisområde for strøm, altså følge i finnenes fotspor. Problemet er at Sverige har flere prisområder og at det går kraftlinjer mellom Norge og Sverige. Disse linjene til Søta Bror vil klusse det bittert til dersom Norge går over til ett prisområde.

Uansett bør det bygges flere overføringslinjer mellom nord og sør i Norge. Bare på den måten kan det bli likere strømpriser innad i Norge. Nord for Dovre er det naturlig nok en frykt for å miste konkurransefordelen som ligger i billig strøm. Derfor er det nødvendig å øke den norske kraftproduksjonen. Det er en avgjørende viktig forutsetning som først må på plass.

Eksisterende vannkraftverk må oppgraderes og moderniseres. I tillegg må det settes opp flere vindmøller, både på land og til hav. Mer slik fornybar kraft er tvingende nødvendig for å gjennomføre det grønne skiftet og bør i tillegg kunne gi mer like strømpriser landet rundt.

De store kraftpolitiske grepene må ifølge Terje Aasland vente til etter at den regjeringsoppnevnte energikommisjonen har lagt fram sine anbefalinger i midten av desember. La ekspertene få arbeidsro til å gi oss et godt faglig grunnlag. Men på nyåret i 2023 kan og bør vi få en grundig politisk debatt. Da må svakheter i det norske energisystemet rettes opp.

I mellomtiden må husstander i Sør-Norge ta til takke med at staten midlertidig dekker en stor del av strømregningen. Og så må vi alle håpe på en regntung høst. På den måten kan vannmagasinene fylles slik at vi sikres nok strøm til å unngå rasjonering. Sommeren må bare ikke bli for kort.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen