«Vi opplever at det sås tvil om tryggheten i Oslo», skrev Oslo kommune i en SMS til politiet i de hektiske timene før den planlagte, og så avlyste, støttemarkeringen mandagen etter barskytingen 25. juni. Oslo kommune var ikke alene om å stille seg kritisk til politiets fremgangsmåte. Umiddelbart etter politiet hadde frarådet folk å møte opp, ble de møtt med betimelige kritiske spørsmål. Hvordan kan politiet beskytte SIANs koran-brenning, men ikke sikre en gruppe som to dager tidligere hadde blitt utsatt for et angrep? Og hvordan kunne politiet bli overrasket over at arrangementet ble stort?
Og det fantes en grunnleggende følelse av utrygghet utenfor Oslo rådhus denne mandagen. Skytingen, været og den kaotiske offentlige kommunikasjonen bidro til å gi denne junikvelden er ekstraordinær atmosfære. På en mørk himmel, som ved jevne mellomrom plutselig åpnet seg, sirklet et helikopter rundt og rundt over plassen. Politi i uniform og sivil sto alvorstunge og fulgte med. Frykten var så potent, stemningen så ladet, at folk kikket nervøst rundt seg av den minste lille ukontrollerte hendelse. Men viktigheten av å møte opp var større enn frykten. Ikke bare i solidaritet og empati, men i et forsøk på å vinne tilbake det offentlige rommet. Dette var ingen kalkulerte kost-nytte-beregninger, men eksistensielt og politisk avgjørende beslutninger for de involverte.
Vi må behandle den kognitive og emosjonelle arven fra pandemi, nedstenging, frykt og isolasjon.
En slik tilstedeværelse i det virkelige rommet er essensielt for å snu individuell avmakt til kollektiv makt. Det er også en påminnelse om hvorfor den materielle virkeligheten ikke kan erstattes av den digitale. Derfor er det verdt å merke seg at like før markeringen, sa justisminister Emilie Enger Mehl i Dagsnytt 18 at hun håpte mennesker kunne markere hjemme eller i sosiale medier. Kanskje skal man ikke legge for mye i hva statsråden sa i en presset og uoversiktlig situasjon. Men uavhengig av hvor gjennomtenkt Mehls ordvalg var, er det vanskelig å tenke seg at en statsråd kunne forsøke å fremstille digitale markeringer som et potensielt plaster på såret for en avlyst markering før korona. Problemet er at siden vi gjennom nesten to ekstraordinære år fikk bevist at det finnes alternativ til fysiske møter, vil dette alternativet kunne trekkes fram i situasjoner hvor det er knyttet utrygghet til det offentlige møter.
[ Linn Stalsberg: Å skylde på mentale lidelser når masseskytinger skjer, er en altfor lettvint løsning ]
Men det digitale er egentlig ikke et alternativ – det er så vidt en dårlig erstatning. Internett-aktivisme og fysiske politiske møter er på mange måter to motsetninger. Mens internett består av atskilte individer vagt tilknyttet i et nesten uendelig nettverk, består de offentlige markeringene av konkret og fysisk samhold. Mens internett er et sted hvor utsagn og hendelser kan blokkeres eller viftes unna, er det å innta det offentlige rommet å tvinge seg til å bli hørt. Internett er avmaktens arena. Den fysiske plassen er stedet befolkningen kan vise sin makt.
Når avmaktsfølelsen blir for stor, trekker folk ut, uavhengig av utrygghet og digitale alternativ. Slik var det også under Black Lives Matter-demonstrasjonen i Oslo juni 2020, som fant sted i et korona-nedstengt Norge. I en av de største og mest spektakulære demonstrasjonene av folkelig mobilisering på 2000-tallet, demonstrerte tusenvis mot politivold og strukturell rasisme etter drapet på George Floyd i USA. Men for enkelte politikere var derimot smittevern viktigere, og sykdom og ønsket om å demonstrere ble satt opp mot hverandre som et regnestykke. Daværende statsminister Erna Solberg uttalte at hun kunne «forstå at man er engasjert», men at hun ikke selv ville møte opp fordi det ikke var tiden for «å sette egne ønsker foran felles sikkerhet». Frp var enda tydeligere i sin kommunikasjon. «På grunn av det norske folks disiplin hadde vi nå kontroll over smittesituasjonen. Så plutselig velger 15 000 mennesker å møtes til en demonstrasjon i Oslo. All disiplin var med ett borte», sa daværende partileder Siv Jensen.
Det høyresiden ikke gå uttrykk for å forstå, som kanskje mer enn noe annet er et resultat av politisk arv, er at det i mange kamper ikke finnes noen annen måte å uttrykke politisk raseri og kamplyst på enn demonstrasjoner. Det eneste alternativet er å vise massens totale muskelmasse. Kraften og makten det ligger i å ikke være atskilte individer, men del av en bevegelse som oppfatter og erfarer samme urettferdighet, maktmisbruk og ufrihet.
Og nå, mens beslutningstakere er i gang med å fordele skyld og seiere fra koronahåndteringen, må vi behandle den kognitive og emosjonelle arven fra pandemi, nedstenging, frykt og isolasjon. På den ene siden hvordan vi skal forholde oss til de digitale alternativene vi har blitt tvunget til å ta i bruk i to år. Og samtidig etterfølges frykten for sykdom av frykt for skyting og terror. Vi står dermed i en situasjon hvor store folkeforsamlinger lades med utrygghet og ubehag, og vi samtidig har to år med digitale markeringer med oss i verktøykassa. Men de digitale verktøyene kan ikke få gjøre det enklere å avlyse eller råde folk til å unngå demonstrasjoner som kan være farlige.
[ Det SAS-ledelsen driver med nå, er høyt spill, selv til et flyselskap å være ]
Byrommet har alltid vært, og blitt fremstilt som, noe truende og skummelt – særlig for utsatte grupper: kvinner, homofile og mennesker som utsettes for rasisme. Men det offentlige rommet er også farlig for dem som sitter med økonomisk og politisk makt. Det er stedet hvor befolkningen kan innse hvilke muligheter de har til politisk påvirkning, i kraft av å være et fellesskap. Til dette finnes ingen digitale alternativ.
Derfor skal vokte oss for at ulike fryktmekanismer slår inn. Og samtidig må historien om demonstrasjoner som mobiliserer fortelles på riktig måte. På sosiale medier har det blitt rettet kritikk mot medienes fremstilling av det alternative pride-paraden som en spontan hendelse. For i realiteten handlet det om nødvendig og sterk organisering fra mennesker i en prekær og akutt situasjon. Bildet av individene som plutselig og organisk finner sammen passer godt med vår individualitetskultur, som forsterkes av internettets mylder av frie brukere. Men å kreve sin rett på og i det offentlige rommet er et resultat av organisering og intenst arbeid. Det er rett og slett internettets motsetning.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Se video fra minnemarkeringen utenfor Rådhuset: