Kommentar

Deres angrep på Pride er et angrep på alle skeive

De som spredte hat ga meg lyst til å droppe å ta på meg farger, droppe å feire Pride. Jeg ble redd – for deres hat var sterkt.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

De ga meg lyst til å gå tilbake inn i skapet igjen. De som troller rundt i kommentarfeltene, og kun sprer hat og kvalme. Det var kanskje det de ville i utgangspunktet? At jeg aldri burde vært meg selv? At jeg aldri burde «kommet ut»?

Regnbueflagg har blitt revet ned fra Oslo-skolene og brent. De skrev at å brenne dem er greit. De hører uansett ikke hjemme på en flaggstang.

De skriver at vold mot homofile må tas med en klype salt – kanskje var det litt deres egen feil? De sier at menn som har sex med menn er ekle og fortjener det verste, ting som er så ille at jeg ikke har lyst til å gjenta det her. Er de klar over hvor kjipt det er for dem som faktisk er skeive å lese slike kommentarer?

Alt dette skriver de i kommentarfeltene på Facebook – og alt viser hvor viktig Pride faktisk er, om dette er meningene og holdningene som florerer der ute. Bak tastaturene. Det at flere av dem faktisk har jobber hvor de skal «respektere» andre og jobbe med barn og mennesker, er bare ikke til å tro.

Hvordan tror de det føles for de som ikke tør eller har styrken til å være seg selv? Hjelper de dem? Tenk hvis det var ditt barn som var skeiv, hva ville du sagt da?

NRK skrev i juni om 28-åringen som ble utsatt for grov vold på byen i Sarpsborg noen dager før Pride-feiringen skulle starte. De ropte «jævla homoer» – og ga mannen indre blødninger, fordi han hadde på seg et regnbuearmbånd. Siden da har det kommet inn flere titalls anmeldelser på hatkriminalitet.

Deres angrep på Pride føles personlig. Det er et angrep på alle skeive.

Det er en menneskerett å elske den man vil, og å kunne være åpen om det – uavhengig av sosial bakgrunn, religion, etnisitet eller legning. Det er 50 år siden avkriminaliseringen av homofili i Norge. Til og med Stortinget flagget med regnbueflagget i juni, og sendte med det et klart signal. Likevel er det noe med dette flagget som provoserer noen så mye at de er villige til å gjøre hva som helst for å stoppe det.

Det er både trist og skummelt at kjærlighet i 2022 skal være så forbanna vanskelig for andre mennesker.

Kanskje må også jeg frykte å bli slått ned? Kanskje må jeg frykte å bli ropt stygge ord etter, sånn som en helg nylig på 7-Eleven – fordi jeg også hadde på meg et regnbuearmbånd. De ga meg lyst til å droppe å ta på meg farger, droppe å feire Pride. Jeg ble redd – for deres hat var sterkt.

Men jeg ropte tilbake til dem, jeg – for dem som ikke ville klart det. For en yngre versjon av meg selv.

Noen dager senere smalt det. Det utenkelige skjedde i Oslo, rett utenfor London Pub, et av de mest populære utestedene for skeive. Skudd ble avfyrt og uskyldige mennesker drept. Glitteret fra kvelden før var byttet ut med tårer.

Da endret jeg mening. Jeg fikk en kampvilje sterkere enn noen gang. «Du må ikke sove», skrev Arnulf Øverland i 1937. Og nei, vi kan ikke sove med det første. Vi må være på vakt, vi må kjempe. Sånn er det å være homofil i dag. Sånn er det å få lov til å elske den man vil. Til og med i lille Norge.

Hat og terror skal selvsagt aldri få vinne – det skal kjærligheten. Vi skal fortsette å henge opp regnbueflagg, helt til de lar de få stå i fred. Vi skal fortsette å rope tilbake helt til de forstår at alle er like mye verdt. Og vi skal stolt gå i paraden når den arrangeres en gang etter sommeren, og vise at vi ikke gir oss uten kamp.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Kommentar