En regnbue oppstår når sollyset treffer regndråper i atmosfæren og brytes opp. Det som ellers ser ut som en ensfarget, helgul stråle, åpnes opp slik at du får øye på alle fasettene i den, og ser at den egentlig består av et komplett fargespekter. Den har ikke én farge, den er mangfoldig.
Derfor passer regnbuen så godt som symbol for et samfunn der det er plass til alle.
Gjerningsmannen bak 25. juni-angrepet i Oslo sentrum vil ikke la seg avhøre. Derfor vet vi ikke med sikkerhet hva som var motivet for det han nå er siktet for: Terror, drap og drapsforsøk. Men vi vet at han var i kontakt med radikaliserte, islamistiske miljøer. Og vi vet at angrepet fant sted i nærheten av og utenfor London pub natten før Pride-paraden skulle fylle Oslos gater. Derfor har angrepet ført til en ny debatt om seksuelle og religiøse minoriteter, en debatt som foregår i et komplisert landskap der det kryr av blindveier og kaninhull man kan løpe ned i.
[ Linn Stalsberg: Den forbryterske krigen ]
Angrepet har ført til en viktig debatt om muslimske miljøers holdninger til seksuelle minoriteter. Egentlig er det ganske oppløftende å se at den sedvanlige islamfiendtlige og demoniserende retorikken om muslimer ikke har tatt fyr. Er vi heldige, klarer vi å skape muligheter for at de stemmene som støtter intoleranse og religiøse fordommer blir utfordret og tydelig kritisert, og at de stemmene som vil reformere islam til en humanistisk, liberal og åpen religion, kan vokse seg sterkere.
De stemmene finnes, og vi lytter altfor lite til dem – enten vi er muslimer, kristne, ateister eller noe annet. Begard Reza, leder av organisasjonen Salam, tok initiativet til den spontane protestmarsjen lørdag, da Pride-paraden ble avlyst. «Vi snakker om homofobi og patriarkatet og rasisme som strukturer som henger sammen. Det gir mening for folk. Alt dette undertrykker minoritetsfolk», har hen fortalt om sitt arbeid.
Når man står i en hengemyr, er det vel så viktig å diskutere hvordan man skal komme seg opp av den, som å krangle om hvordan man havnet der
Nora Mehsen, samfunnsdebattant og tidligere leder av organisasjonen Skeiv Verden, skrev dette etter terrorangrepet i Orlando i 2016, der 50 mennesker ble drept: «Å være skeiv, muslimsk og ha innvandrerbakgrunn er ikke inkarnasjonen av det utenkelige. Det å kjempe mot hat som skjer på bakgrunn av homofobi og transfobi og hat motivert av rasisme og islamofobi, er ikke to ulike kamper. Den er unison. Uten en forståelse av denne urokkelige sammenkoblingen i Orlandos ettermæle, vil vi sitte igjen med mer – og ikke mindre – hat». Ordene er like gyldige i dag, selv om vi nå vet at angrepet ikke var rettet mot utestedet Pulse fordi det var en gayklubb. Gjerningsmannen Omar Mateen, som hadde sverget troskap til IS, valgte stedet fordi det hadde lav sikkerhet, ikke på grunn av klientellet eller profilen.
[ Geir Rakvaag: En desperat kamp om hvem som har størst p…otensial ]
I fjor slapp regissør Nefise Özkal Lorentzen filmen «Sex, revolution and islam». Den handler om den kvinnelige imamen Seyran Ateş. Moskeen hun har grunnlagt i Berlin er åpen, og inkluderer både kvinner og menn – uansett legning. Ateş er blitt beskutt, fått dødstrusler og fatwaer mot seg på grunn av sitt menneskerettighetsarbeid. Men hun nekter å gi seg. Tenk om vi kunne få en sånn moske i Norge. Hennes egen nevø, Tugay Saraç, var tidligere en radikalisert muslim. I dag er han åpen homofil, fortsatt troende muslim og en av frontfigurene i kampanjen #liebeisthalal (kjærlighet er halal).
Les flere kommentarer fra Hege Ulstein
Dette er tre eksempler. Listen kunne vært mye lengre. Forhåpentligvis kan vi snakke mer om disse kreftene når vi snakker om islam og seksuelle minoriteter framover. Ikke fordi vi skal late som om problemene ikke er der, at truslene ikke er reelle eller at intoleransen og hatet ikke finnes. Men når man står i en hengemyr, er det vel så viktig å diskutere hvordan man skal komme seg opp av den, som å krangle om hvordan man havnet der. Og fordi det er bra å ha noen eksempler å peke på når muslimske ledere utfordres til å ta tydelig avstand fra og et oppgjør med religiøst begrunnet homohat og intoleranse i egne rekker.
Kommentaren fortsetter under videoen.
Se video fra minnesmarkering på Rådhusplassen:
Opptakten til Pride og diskusjonene i dagene etter angrepet har også, dessverre, gitt oss ganske mange eksempler på at det er en jobb å gjøre i den hvite, kristne majoritetsbefolkningen. Avisen Vårt Land publiserte en merkelig leder som tok til orde for at et mindre politisk Pride ville gjort at flere kunne sluttet seg til paraden. Det er fristende å svare: Ja, og et mindre politisk 8. mars-tog eller mindre politiske 1. mai-appeller ville sikkert gjort at flere kunne slutte seg til de arrangementene, på samme måte som flere sikkert hadde gått i kirken hvis presten snakket litt mindre om Gud og Jesus. Vårt Land kommer neppe til å skrive en leder om det.
En dag, får vi håpe, kommer vi dit at vi ikke trenger dette mylderet av bokser å putte hverandre inn i, lenger.
Stortingsrepresentant Himanshu Gulati (Frp) ville ha Pride ut av skolen. Kjell Ingolf Ropstad (KrF) kritiserte at Pride «henvender seg til barn». Jenny Klinge (Sp) kritiserte en skolebok som omtalte flere kjønn enn han og hun. Utsagnene fra de tre stortingspolitikerne er urovekkende. Det er slett ikke sikkert Gulati, Klinge og Ropstad var klar over det, men koblingene mellom barn og homofile er noe man finner mye av i de mørkeste konspirasjonskrokene på nettet, og de brukes til å begrunne voldelig retorikk der homofili og pedofili er to sider av samme sak. Ansvarlige politikere bør unngå å legitimere denne typen løgner, og være svært bevisste på hvilke signaler de sender.
[ Hege Ulstein: Støre må selge de bæra han har ]
Ord betyr noe. Vi mennesker har forsøkt å kopiere regnbuen ved hjelp av språket vårt, men vi har ikke de samme mulighetene som naturen har. En stadig lengre forkortelse, som begynte med LHB, fortsatte til LHBT, er nå blitt LHBTIQ+. Intensjonen er å skape et begrep som favner alle, en slags regnbue laget av bokstaver, kanskje. Et annet ord mange tyr til, er skeive. Men hvorfor skal vi dele inn folk i de som er rette, og de som er skjeve? Det finnes et annet ord man kan bruke for å beskrive alle disse ulike gruppene, og flere til. Et ord som inkluderer alle, og et ord alle kjenner til og forstår: Mennesker.
Det har vært viktig, og er fortsatt viktig, å ha ord for det som skiller seg ut, som bryter med normer og som derfor undertrykkes og forsøkes å holdes skjult. Det handler om synliggjøring og identitet. Homokampen hadde vært umulig uten at vi hadde hatt ordet homo. I de miljøene der denne kampen kommer til å stå framover, er det fortsatt viktig å ha ord for det man krever aksept for.
Men en dag, får vi håpe, kommer vi dit at vi ikke trenger dette mylderet av bokser å putte hverandre inn i, lenger. At det holder å være enige om at vi er mennesker, hele gjengen.
