«Dette er min fjerde innovasjonstale. Mer enn de tre andre, er den en bekymringsmelding». Slik innledet administrerende direktør i Innovasjon Norge, Håkon Haugli, tidligere denne måneden da han holdt Innovasjonstalen 2022. Deretter gikk han løs på de blinkende varsellampene. For oss som var mest opptatt av sommeravslutninger og flyplasskaos, gikk dette litt under radaren, men budskapet fortjener vår oppmerksomhet: Kort fortalt er vi i Norge sinker på å nyttiggjøre oss av egne innovative løsninger for å møte store, krevende utfordringer.
Det vil si: nordmenn flest er ikke sinker. Vi er faktisk glade i nye løsninger. Allerede i 2016 kalte daværende administrerende direktør i IKT Norge, Heidi Austlid, oss for digitalt «overmodne» og pekte på at nordmenn i stor grad «ønsker å betjene seg selv» der det finnes løsninger som ligger til rette for det.
Problemet nå er ikke at folk ikke ønsker eller evner å ta i bruk nye løsninger, men at nyvinninger parkeres i startgropa. Hvorfor? Jo, fordi løsningene blir fanget i en runddans med testing og pilotering i stedet for å slippes fri til å tas i bruk. Det er sikkert mye god sysselsetting i dette testregimet, og for all del – nye løsninger og produkter må selvsagt kvalitetssikres før de tas i bruk. Samtidig er det nettopp i bruk at man ser hva som kan forbedres. Og først når det rulles ut i stor skala, ser vi effekten og gevinsten. For at norsk innovasjon ikke skal strande i oppstartsfasen, må både det offentlige og næringslivet benytte seg av løsningene i et slikt omfang at de kan vokse seg robuste. Dette er skalering: når innovasjon går ut av oppstartsfasen og bringes til et større publikum. Publikum tjener på det, og løsningen blir verdiskapende.
[ Næringslivet får 345 millioner kroner til innovasjon ]
Haugli bruker eksempelet om racerbilen Il Tempo Gigante. En oppfinnelse så god at den hadde potensial til å sørge for ny industri i Flåklypa, hadde det ikke vært for at det bare ble med den ene bilen. Han beskriver det som nedslående at «løsninger – som ikke nødvendigvis er bedre – skaleres opp i andre land». I Norge? Not so much. Vi er rett og slett svakere på oppskalering enn landene vi liker å sammenligne oss med, selv om behovet skriker etter det motsatte.
La meg ta et eksempel på et slikt behov: Fredrikstad kommune sliter økonomisk om dagen. Dette er ikke nytt, og heller ikke unikt. Mange kommuner har trang økonomi. Her skal det nå spares så det monner, og nylig møttes bystyrepolitikerne for å behandle kommunedirektørens forslag om tiltak. I tiltaksbeskrivelsen gir kommunen seg selv en fjær i hatten for å ha en egen e-helseavdeling som visstnok sees opp til av andre kommuner, og foreslår å innføre helseteknologi som medisindispensere, trygghetsalarmer, digitale tilsyn, hjemmeoppfølging og så videre.
Et steg i riktig retning? Absolutt. Litt sent? Definitivt. Disse tjenestene og løsningene har eksistert på markedet i årevis. Riktignok har en del av dette allerede vært prøvd ut en stund, men åpenbart ikke nok.
[ Du kan bli hundre prosent frisk av schizofreni (+) ]
Kommunen anslår at tiltaket vil koste sju og en halv million kroner årlig, og presiserer at investeringsbehovet er «begrenset til denne summen som følge av tilgangen på personer med kompetanse» til å gjennomføre tiltaket. Akkurat som det er vanskelig å få rekruttert nok helsepersonell, ser det ut til at det skorter på personer med den rette kompetansen til å implementere nye løsninger i kommunens helsetjenester.
For at helseteknologi i det hele tatt skal fungere – altså gi brukerne en bedre opplevelse av tjenesten og samtidig sørge for en mer bærekraftig økonomi – må den brukes i et visst omfang. Blir det for smått, blir det også sårbart. Det nytter ikke å være avhengig av den ene personen på avdelingen som mestrer bruken av en tjeneste eller et produkt. Kunnskapen om og ferdigheten til å nyttiggjøre seg av helseteknologi i kombinasjon med tradisjonelle tjenester er helt essensielt for at sluttbrukerne skal oppleve at det gir trygghet og en bedret kvalitet. Når dette først funker, bedres også arbeidshverdagen til helsepersonell.
Dette har vi visst lenge, nettopp fordi vi i dette landet har lagt ned mye tid og ressurser i pilotprosjekter og evalueringer av pilotene. Likevel ser det ikke ut til at skaleringen, som Haugli etterlyser, er rett rundt hjørnet.
Tidligere denne måneden la Menon Economics fram sin årlige rapport kalt «Helsenæringens verdi». Helsenæringen er samlebetegnelsen på bedrifter som skaper og tilbyr tjenester og produkter som helsevesenet kan ta i bruk. Helseteknologi er en viktig del av dette, og rapporten viser ifølge Abelia-direktør Øystein E Søreide, at kommunene i liten grad er åpne for å ta i bruk nye teknologier og innovasjoner.
Noen duppeditter her og der er ikke nok. Noen få digitale superbrukere med den rette kompetansen vil aldri kunne utrette mirakler om de ikke får med seg hele sektoren, pasientene og de pårørende. Innovasjon er først nyttig når den blir en integrert del av tjenesten. Det holder ikke å flotte seg med den eller teste den på noen få.
[ Mange av landets hvitkledde helsearbeidere jobber til de ikke orker mer. Noen ganger litt til (+) ]
At kommuner som Fredrikstad ser verdien i helseteknologi er bra, og de er ikke alene. Mange kommuner har satset på en eller flere tekniske nyvinninger og er stolte av det de har fått til med disse. Likevel bidrar det ikke tilstrekkelig til den oppskaleringen som må til for å gi effekten det er behov for når vi står overfor både sykepleiermangel og eldrebølge.
Hvor butter det? Er det byråkratisk motvilje mot å rykke folk ut av komfortsonen og sette dem inn i nye ting? Er det politisk frykt for at det skal ropes høyt om «de varme hendene» som forsvinner? De forsvinner jo uansett, for de er så overarbeida og stressa at de finner seg nye yrker. Eller er det faktisk manglende kompetanse – til å anskaffe og ta i bruk innovasjon – som gjør at Norge snubler på veien?
(Dagsavisen gjør oppmerksom på at journalisten tidligere har jobbet for og har eierandeler i en oppstartsbedrift som utvikler og selger velferdsteknologi.)