Det er lenge siden Norge har hatt ei regjering med så mye motvind som det Gahr Støres mannskap har nå. Det blåser fra alle kanter samtidig, om det ikke krig, pandemi og verdensøkonomi, så er det opprør i regjeringspartiene, på Stortinget eller på LOs kongress. For sikkerhets skyld er det krise i luftfarten når folk skal få sin første sydenferie på over to år. Men på tross av alt dette er det fra sør det har vært storm i kastene, nærmere bestemt fra storkommunen Kristiansand.
Motviljen mot Senterpartiet gjør at logisk svake argumenter får framstå som gull
Jeg er til daglig embetsmann, og skal vokte meg vel for å mene for mye om skiftende regjeringers konkrete politikk, særlig ikke på forvaltningen. Men innholdet i denne debatten er blitt langt mer enn forvaltningsmessige spørsmål og konkrete standpunkt i saken.
Kommunesammenslåing i Norge er ikke et nytt fenomen. En gang fantes det en kommune som het Imsland. Som mange vestlandskommuner fra gammelt av, lå Imsland på begge sider av en fjord. Den østlige armen av Vindafjord var sentrum for en kommune på knappe 90 kvadratkilometer. Altså bygdene på begge sider av fjorden og lite annet. I 1965 blei kommunen løst opp, den nordlige delen blei en del av Vindafjord kommune, mens den sørlige delen, hvor jeg sitter nå og ser over fjorden mot Imslandskirka, blei sammen med resten av Ropeidhalvøya en del av den nye storkommunen Suldal. Suldal er en storkommune i ordets rette betydning, over 1700 kvadratkilometer har kommunens litt over 3000 innbyggere å boltre seg på. Den er et slags rogalandsk Viken, som strekker seg helt fra grensa mot Hardangervidda i Nord og ned til de lune vikene i midtre Ryfylke i sør. Men sjøl om de fleste innbyggerne i Suldal ikke er suldøler, og det finnes dem som fortsatt husker kommunesammenslåinga som et historisk feilgrep, så er det ingen bevegelse for å gjenopprette den gamle Imsland kommune. Det er altfor lenge siden kommunen blei sammenslått, og de aller fleste oppfatter uansett kommuneorganiseringa mer som en praktisk måte å organisere tjenester og velferd på enn en identitet.
Slik er det åpenbart ikke i Søgne og Songdalen. Her er både tilhengere og motstandere av kommunesammenslåing mobilisert, dels mot hverandre, men mest mot regjeringene. Tilhengerne av storkommune er mot den sittende regjeringa, motstanderne mot den forrige. Det ser ut til å være få politiske seire å vinne, men mye å tape.
Om ikke folkeavstemning om oppløsing av akkurat denne storkommunen hadde blitt sånn en symbolsak, hadde det kanskje vært mulig å diskutere saken med innestemme. Det er åpenbart sånn at engasjementet rundt endring av kommunegrenser er størst idet endringen skal skje, og at folk etter hvert venner seg til den nye kommunen. Kanskje blir ting bedre, kanskje er det ikke så forskjellig og kanskje merker folk i realiteten ikke så mye til hvor grensene for kommunen er tegna sånn helt nøyaktig. Men så finnes det altså også tilfeller hvor motstanden sitter i, særlig om sammenslåinga har skjedd med tvang.
[ Hege Ulstein: 22. juli - Tiden leger ikke alle sår. ]
Den store kommunesammenslåingsprosessen som tok livet av gamle Imsland kommune, starta med Schei-komiteen som blei nedsatt i 1946, og var ferdig rundt 1967. Folk og politikere hadde altså over tjue år på seg til å finne den endelige kursen. Kommunereformen som tvang Søgne og Songesand inn i Kristiansand var et ektefødt barn av Erna Solbergs åtte år som statsminister. Spørsmålet som aktualiseres med den rødgrønne regjeringas vilje til å oppløse tvangssammenslåtte forvaltningsenheter, er hvor lang tid det kan gå fra en kommune er skapt til det ikke lenger er aktuelt med omkamper. I Imslands tilfelle er det åpenbart for seint. I tilfelle Viken, som knapt hadde fått starta virket sitt, var det ikke det. Kristiansand er åpenbart i et skjæringspunkt.
Men debatten om oppløsning av storkommunen Kristiansand handler altså ikke lenger bare om kommunegrensene i Agder. Som i ulvedebatten er det blitt en symbolsak som rommer by mot land, regjering mot opposisjon og ikke minst de alltid store uenighetene innad i Arbeiderpartiet. Kommentariatet og riksavisene har med sedvanlig entusiasme valgt den siden Senterpartiet ikke er på. Denne voldsomme motviljen mot Senterpartiet gjør at logisk svake argumenter får framstå som om de var verdt sin vekt i gull. Det er rett og slett ikke relevant at flertallet i den nye storkommunen er imot oppløsning, når det er to små kommuner som er tvunget inn i utgangspunktet. Å spørre innbyggerne i Kristiansand om det bør være omkamp om Søgne og Songedalen er som å spørre ulven om det er en god idé å servere Rødhette til middag. Svaret er gitt.
Det er heller ikke så mye mer logisk å spørre de som har vært involvert i sammenslåinga fra politisk og administrativt hold. Akkurat som i Viken svarer også de som kommer fra de tidligere småkommunene, at de nå har nedlagt så mye arbeid i prosessen at det vil være til stor skade å reversere den. De har helt sikkert lagt ned et stort og godt stykke arbeid for å lage de best mulige løsningene for den nye kommunen, og det er, for dem, sjølsagt direkte destruktivt å rive ned et byggverk de har lagt både krefter og identitet i. Men kommunestrukturen er ikke til for kommuneadministrasjonen, det er administrasjonen og politikerne som er der for folk i kommunen. Og det er innbyggerne som må avgjøre hva som tjener dem best.
Saken fortsetter under videoen
Jeg veit ikke hva som tjener innbyggerne i Søgne og Songedalen best, og jeg har, som de aller fleste andre i Norge, ingen anelse om det nå egentlig er for seint å lansere en omkamp fem år etter tvangssammenslåinga. Det vet bare innbyggerne i det som en gang var to kommuner. Den enkleste måten å finne ut av det på er nok etter all sannsynlighet en avstemning blant dem. Om regjeringa har bomma helt, stemmer de nei til oppløsning. Er det mediene og ordføreren som bommer, så stemmer de ja. Så kan man heller krangle om kompromisser om det skulle bli helt jevnt.