Kommentar

Gjenkjennelig saus av anklager

Kampen transbevegelsen kjemper for sine rettigheter sauses sammen av motstanderne i en suppe av begreper som «grooming», pedofili og seksualisering av barn. Med andre ord, gjenkjennelige angrep den skeive bevegelsen har smertefull og lang erfaring med.

Oslo  20190622.
Oslo Pride Parade 2019. Paraden går fra Grønland til Pride Park i Spikersuppa i Oslo sentrum.
Foto: Fredrik Hagen / NTB
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er bare å være på vakt. LGBTQ+ rettigheter verden over går mange steder langsomt frem, men også noen steder to skritt tilbake, og er langt ifra vunnet. Nå krever transbevegelsen å bli tatt på alvor og få sine juridiske rettigheter og sosiale trygghet på plass, men angrepene de møter fra enkelte stater og medmennesker – både på internett og i den virkelige verden – er alvorlige.

Dette rammer ikke bare dem, men også resten av LGBTQ+, som kan ende med å oppleve en reversering av sine rettigheter i dragsuget av anklager rundt «seksualisering av barn», som rett som det er ender i hysteri og hurtiglover som reverserer eller brutalt stanser frihet og fremskritt for nye grupper av oss.

I det store bildet er dette oftest angrep som kommer fra politiske miljøer på den brede radikale høyresiden, der kamp for tradisjoner, «great again», såkalte familieverdier, ulike religioner og kirkesamfunns jag etter status, og et eller annet mytisk fordums idealsamfunn som aldri fantes.

Noen steder havner du i fengsel i flere år for å elske en av samme kjønn

Så når du fristes til å være kritisk til PRIDE og kampene som fremdeles pågår i det utvidede miljøet bakenfor, eller når du ikke griper inn når en ungdom roper «homo!» som skjellsord eller for «gøy», så husk disse landene:

Afghanistan. Algerie. Antigua & Barbuda. Bangladesh. Barbados. Bhutan. Brunei. Burundi. Kamerun. Tsjad. Komorene. Cookøyene. Dominica. Egypt. Eritrea. Eswatini. Etiopia. Gambia. Ghana. Grenada. Guinea. Guyana. Iran. Jamaica. Kenya. Kiribati. Kuwait. Libanon. Liberia. Libya. Malawi. Malaysia. Maldivene. Mauritania. Mauritius. Marokko. Myanmar. Namibia. Nigeria. Palestina. Oman. Pakistan. Papua New Guinea. Qatar. Saint Kitts og Nevis. Saint Lucia. Saint Vincent og Grenadinene. Samoa. Saudi Arabia. Senegal. Sierra Leone. Singapore. Solomonøyene. Somalia. Sør-Sudan. Sri Lanka. Sudan. Syria. Tanzania. Togo. Tonga. Tunis. Turkmenistan. Tuvalu. Uganda. Usbekistan. Jemen. Zambia. Zimbabwe.

Dette er land hvor det er ulovlig å være homofil i dag. Noen steder havner du i fengsel i flere år for å elske en av samme kjønn. I Brunei, Iran, Mauritania, Saudi Arabia, Jemen og i den nordre delen av Nigeria er det dødsstraff for å praktisere homofili. Andre steder, som i Jamaica, straffeforfølges homofile sjelden tross loven, men må i stedet avfinne seg med å leve i et generelt homofobt samfunn. Mens staten, som burde ha beskyttet deg, satte i gang en heksejakt på homofile i Tsjetsjenia i 2017, som resulterte i et dusin kidnappende, torturerte og drepte ofre, uten at noen i etterkant ble dømt for dette grusomme.

Nå var det juridiske så å si i mål. Så er det dermed noe mer å klage over egentlig?

I Europa finnes det fremdeles mange land som ikke anerkjenner likekjønnede ekteskap, men som definerer dette som kun noe en mann og kvinne kan inngå:

Armenia. Belarus. Kroatia. Georgia. Ungarn. Latvia. Litauen. Moldova. Montenegro. Polen. Bulgaria. Russland. Serbia. Slovakia. Ukraina.

I Kroatia, Ungarn og Montenegro finnes likevel muligheter for partnerskap, mens Armenia anerkjenner likekjønnede ekteskap foretatt i andre land.

For nøyaktig tre år siden skrev magasinet the Atlantic om USA: Kampen for homofiles rettigheter er over. Artikkelforfatteren, James Kirchnik, som selv er homofil og ellers nokså høyreorientert, viste til hvordan alt fra retten til å gifte seg, til representasjonen av antall homofile karakterer i TV-serier, blant mye annet, nå var det endelige beviset på at kampen var i mål, i det året som markerte 50 år siden Stonewall.

Artikkelen minte litt om oppsummeringen av kvinnekampen på 1980-tallet: Nå var det juridiske så å si i mål. Så er det dermed noe mer å klage over egentlig? Men som kvinner visste på 1980-tallet, og som LGBTQ+ selv i land der det juridiske er i mål vet: Ja. Det er mye å klage over. Det kan være langt fra juridisk rett til praksis og holdninger.

‘Grooming’ er et begrep som det siste tiåret har sneket se ut i allmennheten fra krokene i ytre høyres landskap

Det skulle dessuten vise seg i USA at ingen kamper er vunnet for all tid, heller ikke skeives rettigheter. Og tilbakeslaget som nå kommer, oppstår fra en ny kamp mot transbevegelsen, som for eksempel har resultert i nye regler på en rekke skoler mot å snakke om seksuell orientering, i blandet den sedvanlige anklagen om «wokeness» hvis en ungdom eller voksen foretrekker et nytt pronomen, navn eller står frem med en annen seksuell identitet enn den normative heterofile.

I Florida gjelder nå en «Don’t say gay»-lov fra barnehage til tredje klasse, som gjør det forbudt å snakke om kjønnsidentitet eller seksuell orientering til barna.

Shannon Minter, leder for det juridiske arbeidet i National Center for Lesbian Rights (NCLR), sier sjokkert at hun aldri hadde trodd dette kunne skje, gitt at loven åpenbart bryter med grunnloven. Guvernør i Florida, Ron DeSantis, en slags Trump-liknende fyr som sakte jobber seg mot presidentvalget i 2024, sier at enhver som forteller et barn om at folk som LGBTQ+ finnes, seksualiserer barnet og er å regne som en «groomer».

DeSantis pressetalskvinne, Christina Pushaw, har twitret:

«Hvis du er imot anti-grooming loven, så er du sannsynligvis en groomer selv, eller så synes du det er greit å groome barn på 4-8 år.»

Og «grooming» er nok et stikkord som inngår i suppen av hysteri og reaksjonært tankegods som i dag rammer alle som slåss for seksuelle minoriteters rettigheter i USA.

«Grooming» er et begrep som det siste tiåret har sneket se ut i allmennheten fra krokene i ytre høyres landskap, både inn i politikernes retorikk, til eksplosiv vekst på twitter, og for eksempel til et intervju på Fox News med Pulitzer Prize-vinner David Mamet som sa: «barn blir ikke bare indoktrinert, men groomet».

Alejandra Caraballo, som jobber ved Harvard Law’s Cyber Law Clinic og er en transaktivist, mener slik språkbruk er et forsøk på å dehumanisere og delegtimere skeive identiteter, når man anstrenger seg for å assosiere dem med pedofili og grooming av barn. Og da, legger hun til, er vold til slutt en uunngåelig konsekvens.

I Arizona har guvernør Doug Duce erklært at han ikke engang tror transfolk finnes på ekte. I Texas har fremtredende republikanere sagt at foreldre som lar barn skifte kjønn, er som barnemishandlere å regne og burde etterforskes av politiet. Republikaneren Robert Foster i Mississippi skrev rett frem på twitter, i mars i år, at «groomere» og alle som støtter trans-rettigheter burde bli stilt opp mot en vegg og skutt.

Nå i juni er det seks år siden 49 mennesker ble drept på Pulse, en klubb for homofile i Orlando, Florida

Alle som i tiår har kjempet for skeives rettigheter kjenner igjen retorikken som kleber LGBTQ+ til seksualisering, med eller uten barn i bildet. Særlig homofile menn og transkvinner har erfart dette. Nei, dette er ikke nytt, sier Michael Bronski, en professor i kvinne- og kjønnsforskning på Harvard, og forfatter av “A Queer History of the United States for Young People.”

Han sier: Det er en lang tradisjon for å anklage særlig upopulære minoriteter for å angripe den uskyldige barndommen, som anses som noe av det verste man kan gjøre. Bronski minner om at alle nye synligheter, enten det er Black Lives Matter, kvinnebevegelsen, eller LGBTQ+, der man forsøker å utvide kulturen med plass til flere, så kommer det tilbakeslag. Nå i juni er det seks år siden 49 mennesker ble drept på Pulse, en klubb for homofile i Orlando, Florida.

Saken fortsetter under videoen

Vi ser samme tendenser i vårt nærmiljø Ungarn, der kampen mot homofiles rettigheter fra statlig hold gjerne pakkes inn i retorikk rundt «å beskytte barn», og der man følger i Floridas spor og ønsker å «beskytte» barn mot å høre om variasjoner av seksuell orientering på skolene og i mediene.

FN på sin side, har uttalt om dette at å frata barn mulighetene til å bli kjent med ulike former for identiteter og seksualitet, er nettopp det som kan ødelegge barns helse, og gjøre dem ute av stand til å ta vare på seg selv om de skulle vokse opp og finne seg selv utenfor den eneste normen de kjenner til.

Det er mye som ikke var bedre før og å utvide noens rettigheter har aldri truet andres rettigheter

I en verden med kriger, klimakriser, miljøødeleggelser, fattigdom etter pandemien og nok å stri med, kan det virke absurd at stater og grupper gidder bry seg med hvem man elsker, hvem man begjærer og hvilket kjønn man identifiserer seg med, om man er skeiv, drag eller trans eller en kombinasjon av alt og intet.

Det som likevel er verdt å huske på, er at kampen mot alt som er nytt, annerledes, utvidet og utfordrende for noen, er samtidig er kamp for såkalte tradisjoner, en myte om fortiden, for ideologier og innenfor religion som hevder regler og lover skrevet i stein. Det er mye som ikke var bedre før og å utvide noens rettigheter har aldri truet andres rettigheter.

Men, det truer noen etablerte privilegier, selvfølgelige status, berettigede plass øverst i samfunnshierarkiet og gamle «sannheter». Derfor er kampen for LHGTQ+ sine rettigheter, som alltid, alles rettighetskamp. Verdens vakreste slagord fikk vi fra homofiles kamp:

Ingen er fri før alle er fri. God Pride.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen