Kommentar

Look to Nord-Sverige

Så absurd det enn måtte høres ut: Vi kan lære mye av svenskene i distriktspolitikken.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Skog og mørke, skog og mørke. Slik var togturene nordover i Sverige. Kort stans i en by, så mil etter mil gjennom mørket igjen. Avfolkede områder, ingenting å se før neste by, neste stans. Den svenske glesbygden. Et resultat av at svenskene ikke har drevet distriktspolitikk, men snarere med vilje avfolket distriktene. Det var ikke behov for folk på bygda, men industrien behøvde arbeidskraft, i de store byene i sør.

Nord-Sverige var tregt, tomt og kjedelig. Ikke som i vårt land, der bygda var levende. Der aktiv politikk bekjempet sentraliseringen, og Nord-Norge levde der Nord-Sverige var dødt. Sånn var det, og slik ville det bli.

Hva skjer i Nord-Sverige?

Men nå skjer det ting. For å si det med Nationen: «Sverige snur strømmen». Det er store ting på gang i de to nordligste fylkene i nabolandet, som kan ende med en befolkningsvekst på 100.000 mennesker, eller 20 prosent, innen 2035. Det står i sterk kontrast til utviklingen de foregående 60 årene – og til utviklingen i Nord-Norge nå.

Dermed må vi nesten spørre: Hva skjer i Nord-Sverige?

Det har avisa Nationen gjort. Den finner store planer for en grønn industrireising i nord. Det ventes 2.500 nye arbeidsplasser i Gällivare, 1.500 i Boden og 6.000 i Skellefteå litt lenger sør. Store industriselskaper, nasjonale som internasjonale, bygger ut vindkraft og er i gang med voldsomme batterifabrikker. Det er grønt, det er framtidsrettet og det er drevet av ny teknologi. Det traurige Nord-Sverige er i ferd med å ta føringen i det grønne skiftet.

Det er private foretak som driver utviklingen, men det skjer ikke uten at staten og kommunene legger til rette for næringsetableringer i den grønne industrien. Regjeringen har oppnevnt en stilling som skal samordne prosjektene, og som ukentlig rapporterer til det svenske næringsdepartementet. Til høsten skal denne samordneren presentere en overordnet, nasjonal plan for hvordan staten kan bidra til utviklingen av en helt ny næringsstruktur i nord.

Kommunalråden i Skellefteå, som altså får 6.000 nye arbeidsplasser og der kommunen bygger nye boliger så fort den bare kan, ble i fjor intervjuet av SVT. Hun forteller med en blanding av entusiasme og vantro at «det finnes ingen plass i Sverige som har befunnet seg i denne situasjonen». Her må veien bli til mens man går inn i en ny og vakker framtid av økte skatteinntekter og det som må kalles en befolkningseksplosjon.

Northvolts batterifabrikk er allerede i drift i byen, og har over 2.000 ansatte. Fabrikken annonserer stadig etter flere folk, og skal etter planen sysselsette 3.000 mennesker når den er i full drift. Det vil i sin tur, ifølge myndighetenes beregninger, skape behov for 3.000 ansatte hos ulike underleverandører i Skellefteå og resten av landet. Disse mange tusen ansatte har eller får gjerne barn. Da trengs det flere barnehageansatte, lærere, leger, tannleger, kommunalt ansatte, andre støttefunksjoner. Som ringer i vann.

I dag bor det i overkant av 70.000 mennesker i Skellefteå kommune. Det talles forventes å øke med 24 prosent til rundt 90.000 innen 2030. Kommunen planlegger å bygge 1.000 nye boliger i året de neste åtte årene, for å fylle en forventet etterspørsel på nesten 9.000 nye boliger.

Hybrits våtgassanlegg, verdens største, i Gällivare vil gi en lignende effekt. Det vil også H2 Green Steels stålindustrisatsing i Boden. Vi kunne legge til storslåtte og ambisiøse planer i Luleå, Piteå, Kiruna, eller de 881 milliarder svenske kronene som staten legger i den nasjonale transportinfrastrukturen – hvorav store summer går til jernbane og vei i nord.

Nei da, alt er ikke fryd og gammen. Industriløftet støter mot urfolksinteresser. Et samfunn som vokser raskt rundt store arbeidsplasser, blir lett preget av innflydde ansatte med flyktige forbindelser. Det kan gi røffe forhold. Det er mye å ta tak i for de raskt voksende samfunnene. Men poenget står: Sverige er faktisk i ferd med å snu strømmen.

«Norge har trodd at vi hadde eierskap til nordområdene, men her er vi forbikjørt av svenskene». Det sier Ole Kolstad, administrerende direktør ved Rana utvikling, til Nationen. Ikke så at det bare er i Sverige det satses – også Rana kommune regner med 5.000 tilflyttere på grunn av etableringen av en ny batterifabrikk. Men Kolstad har et poeng når han etterlyser en nasjonal strategi for utviklingen i Nord-Norge. Han sier til Nationen at vi i Norge holder oss med områdestrategier, noe som er for smått.

Det ligger like godt til rette for utvikling i Nord-Norge som i nabolandet. Strømmen er grønn og fortsatt billig på norsk side. Og det investeres også på vår side av grensa – i alle fall i flyplasser. Det er ikke slik at vi nødvendigvis gjør så mye galt i nord. Men svenskene gjør plutselig så mye riktig. Det begynner faktisk å haste for Norge å komme seg på offensiven i det som er i ferd med å bli et race om nordområdene. Om vi da ikke vil være en eksportør av billig kraft til industriboomen i nabolandet, og det ønsker vel ingen?

Alle som har reist i det folketomme, trauste nordsvenske landskapet vet at det høres helt absurd ut. Men det er altså i Nord-Sverige det skjer. Så Støre og Vedum & co.: Look to Nord-Sverige.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen