Kommentar

Clemets metode

Civita-sjef Kristin Clemet har igjen helt bensin på et ulmende bål.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Søndag 22. mai brukte Kristin Clemet sin spalte i Aftenposten til igjen å slåss om Oslo-skolen. Det er som kjent aldri for seint å få siste ordet. Selv om det betyr at man må beskylde Dagsavisen for juks.

Det var ikke en tilfeldig valgt søndag for den tidligere skolestatsråden for Høyre. 22. mai er samme dato som da Rådhuset i 2018 gjennomførte en åpen høring om ytringskulturen i Oslo-skolen. Høringen ble arrangert etter at lærer Simon Malkenes hadde ropt opp om fryktkultur i Oslo-skolen og endt i full mediestorm med den mektige skoledirektøren Astrid Søgnen. For dette hadde fått en høythengende varslerpris og Fritt Ords Honnørpris. Det virket å være en tillitskrise i skolen, og byens politikere ønsket et innblikk i hva som var på gang.

Like oppsiktsvekkende er til hvilket nivå en tidligere skolestatsråd er villig til å synke for å vinne fram med sin versjon.

Under høringen leste Søgnen høyt fra konfidensielle elevklager mot Malkenes, uten at læreren selv var på plass i bystyresalen. Dette skapte store reaksjoner. Hun avslørte slik sin egen lederstil i full offentlighet. Våren viste fram en egenrådig og lite ydmyk toppleder, som tok lett på politiske styringssignaler fra et byråd som hadde skiftet farge. Høringen var starten på slutten for Søgnen.

Dagsavisen skrev en leder der vi oppsummerte at den politiske tilliten til skoledirektøren var tynnslitt. Dagen etter ble vi oppsøkt av tidligere medarbeidere av Søgnen, som kunne fortelle om et varsel mot Søgnen fra 2014. Der ble det beskrevet en kultur for mistenksomhet, mistillit og engstelse. Flere av Søgnens i alt 17 direktører opplevde jobbsituasjonen som så stressende og uoverkommelig at det gikk ut over helsa. Varselet var blitt håndtert internt uten noen følger for topplederen.

Det er denne prosessen Clemet beskriver som «en av de styggeste personalsakene jeg har sett utspille seg i det offentlige rom». Clemet har stor personlig prestisje knyttet til Oslo-skolen. Hun og skoledirektør Søgnen har vært skolepolitiske makkere. Søgnen ledet «Kvalitetsutvalget» som med sine rapporter la grunnlaget for «Kunnskapsløftet» under Høyres Clemet. I 2000 ble Søgnen sjef for Oslo-skolen og den fremste eksponenten for den nye Høyre-skolen. Omsorgen for Søgnen er sikkert oppriktig. Men det handler nok mer om å vinne kampen om historien, sånn i passe tid til lokalvalgkamp i Oslo neste år.

Det var Churchill som sa at historien vil være god mot meg, fordi jeg akter å skrive den selv. Dette er også Clemets metode. I Aftenposten skriver hun et langt forsvar for at alt var så meget bedre før, da Høyre satt med makta i byen og Søgnen var på topp. En ny forskningsrapport skal vise at hun har hatt rett hele tiden, og hun antyder at knapt noen har omtalt den av ideologiske grunner. Som om Søgnen-saken handlet om Oslo-skolens resultater. Hun blander korta og antyder at personalsaken mot Søgnen, som et halvt år etter høringa fikk sparken av byrådsleder Raymond Johansen, handlet om skolepolitikk. Nei, det var ikke ideologi og uenighet om kurs som felte Søgnen, slik Clemet forsøker å bygge en dolkestøtlegende om. Det handlet om Søgnens lederegenskaper. Om fryktkulturen hun bygde. Kulturen er bekreftet i en uavhengig gransking.

Resultatene i Oslo-skolen har vært gode. Så gode at det fra innsida av skolen har blitt hevdet at Oslo-skolen har jukset. At den har vært så resultatorientert at svake elever er blitt holdt utenfor testregimet. Ingen kan ta fra Søgnen at hun skapte en skole som ga bedre resultater. Mange lærere er fulle av lovord om måten hun snudde Oslo-skolen på for 20 år siden. Så er det ulike syn på om veien dit var den rette. Men etter Metoo, i et moderne samfunn, måles ikke ledere bare på resultater. Søgnen falt fordi resultater ikke lenger gir deg absolutt makt som toppleder.

Dette har Simon Malkenes prøvd å svare Clemet på i Aftenposten. Det har avisa nektet ham. Den hevder han ikke kan bevise påstander, som han siterer Dagsavisen på, om manipulasjon og et åpent motangrep fra Søgnens underdirektører mot politisk ledelse. Vår svært omfattende journalistikk fra 2018 er tidligere ikke faktisk utfordret, den er ikke klaget inn til PFU og kan dokumenteres. Men Aftenposten vet altså bedre, og hevder de har kilder. Som forblir ukjente for offentligheten. Hvorfor lar Aftenposten noen, som meget mulig er part i saken, få sitte i skyggene og redigere debatten med hevd på sannheten?

Det hele er oppsiktsvekkende. Aftenpostens nulling av vår journalistikk ville åpenbart hatt en annen troverdighet, og ikke minst etterprøvbarhet, hvis det var en av skoletoppene som mistet jobben, som måtte forsvart sin sak i åpenhet. Man sitter igjen med forundring og mange spørsmål om Aftenpostens forhold til åpen debatt. Klassekampen trykket Malkenes’ svar. Avisas sjefredaktør Mari Skurdal skriver presist: «Jeg tror en åpen, offentlig debatt i det aktuelle tilfellet ville opplyst saken langt bedre enn det faktasjekken av den gjør».

Like oppsiktsvekkende er til hvilket nivå en tidligere skolestatsråd er villig til å synke for å vinne fram med sin versjon. Hos Clemet er VG, Dagsavisen og Aftenposten alle å bebreide for at Søgnen-saken ble som den ble. «VG er antakelig verst, det vil si sterkest vinklet, men også Dagsavisen og Aftenposten bidrar med sitt», skriver hun på sin blogg. Underforstått at Søgnen-saken var en mediekonstruksjon? Særlig grasiøst er det ikke når Clemet, som ofte er oppgitt over tonen i debatten, på Facebook skriver om vår journalist at «journalistikken hennes ofte er sterkt vinklet og av og til grenser til rent juks». Da er det viktig å presisere at Dagsavisen og samme journalist har drevet like kritisk journalistikk på Søgnens etterfølger.

Juks? Jeg håper samfunnsstøtten Kristin Clemet kan faktabelegge dette. Det er bekymringsverdig når høyresidas sjefideolog roper ut om fusk, undergraver navngitt journalist og tre av landets ledende medier for å vinne fram med sin historie om Oslo-skolen. Det er en farlig metode.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen