Kommentar

Paddington: Fra te med dronning Elizabeth til asylmottak i Rwanda?

Teddybjørnen Paddington sjarmerte Dronning Elizabeth og resten av Storbritannia i senk under den store jubileumsfeiringen hennes. I virkeligheten kunne bjørnen blitt sendt med fly til et asylmottak i Rwanda.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Teddybjørnen Paddington har etter et langt liv i barnebøker og på Barne-TV blitt stjerne i sine egne spillefilmer i nyere tid. Den første filmen forteller om bakgrunnen til den foreldreløse bjørnen, som etter et katastrofalt jordskjelv hjemme i Peru kommer til Storbritannia for å få et nytt og bedre liv. Her møter han alle tenkelige fordommer om innvandring, men vinner med sitt elskelige vesen de innfødte over på sin side, og blir til fort godt integrert – til tross for sine medbrakte eksentriske trekk. Den første filmen kommer således med et klart politisk budskap. Hadde ordet vært funnet opp i 2014 hadde den blitt skjelt ut som «woke» i høyreorienterte kretser.

Paddington finner sin plass i Storbritannia uten formell godkjenning av myndighetene. Bjørnen bor der hos sin snille, ressurssterke vertsfamilie, uten at han har papirene i orden. Hans lange reise nådde et foreløpig høydepunkt da TV-feiringen av dronningens platinajubileum på tronen begynte med at Paddington drakk te på Buckingham Palace, fra tuten av kanna. Hvordan han ble invitert til dronningen er et mysterium. Jeg vet det er rart å snakke om «i virkeligheten» når det handler om en teddybjørn som kan snakke og er ekspert på lage sandwicher med appelsinmarmelade. Men likevel: Man tenker jo sitt om hvordan denne bjørnen hadde blitt behandlet i dagens samfunn. Innvandringsvennlige britiske aktivister har nå laget falske ettersøkt-plakater som ser ut som de kommer fra det britiske utlendingsdirektoratet. Enda et søtt bilde av Paddington, med overskriften «Etterlyst i påvente av deportasjon til Rwanda».

Den britiske regjeringen til Boris Johnson har altså, på alvor, i virkeligheten, besluttet å opprette asylmottak i Rwanda, dit de vil sende flyktninger med fly for å få dem lengst mulig unna. Muligens for å gjøre det mindre attraktivt å risikere livet for å komme til Storbritannia. Det er først og fremst båtflyktninger som er kommet over den engelske kanalen som skal deporteres på denne måten. Sylvi Listhaug har foreslått en lignende framgangsmåte i Norge. Paddington kom også med båt. Prins Charles skal ha kalt tiltaket «forferdelig» i en privat sammenheng. Han skal som kongelig ikke lufte egne politiske synspunkter offentlig, men har kanskje tenkt på den mulige skjebnen til Paddington, etter å ha sett bjørnen på besøk i barndomshjemmet? I dagens verden er det dessverre blitt et politisk spørsmål om folk er folk (eller bjørner), og bør behandles anstendig.

De to filmene om Paddington er noen av de beste som er laget i senere år – og da snakker jeg ikke bare om barnefilmer. Dette blir et poeng i en annen aktuell film, «The Unbearable Weight of Massive Talent», der Nicolas Cage spiller seg selv, sammen med en eksentrisk filminteressert millionær. De to voksne mennene sitter der og sipper i sofaen med mens de ser «Paddington 2», og er skjønt enige om at det er en fantastisk film. Nå lurer jeg på hva mer innvandringsskeptiske foreldre sier når de ser disse filmene med sine dypt rørte barn? - Vi må huske på at Paddington egentlig ikke har rett til å være her med oss. Derfor må vi finne måter å bli kvitt sånne som ham på, så fort som mulig. Gjerne sende ham videre til et tredje kontinent, like langt borte som det han kom fra?

Det første flyet fra Storbritanna til Rwanda skulle gått tirsdag, men avgangen ble avlyst etter en avgjørelse i den europeiske menneskrettsdomstolen. Den britiske regjeringen sier at forberedelsene til flere utsendelser fortsetter.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen