Et dekadent og jålete prosjekt som må bremses før sløseriet løper helt løpsk. Eller en vesentlig satsing som vil avgjøre skjebnen til Norges viktigste framtidsnæring?
Ja takk, begge deler. Ap/Sp-regjeringen var i løpet av tre uker både for og mot Ocean Space Center. Den ville både bremse og gi gass, kutte kostnader og ikke kutte.
Vingling er stø kurs sammenlignet med dette.
[ Byggedyret ]
Historien om Ocean Space Centre er interessant. Den kan fortelle oss mye om norsk politikk. Det hele begynte da Trond Giske var næringsminister og fødselshjelper for et gigantisk drømmeprosjekt. Ocean Space Center så virkelig ut som en ufo, der det skulle plasseres som et flytende objekt i havet rett utenfor Trondheim. Tegnet av Snøhetta, selvfølgelig.
Ufoer gjør seg bedre i fiksjonen enn i virkeligheten, og slik gikk det denne gangen også. Men selv om Ocean Space Center nå er oppe på tørt land og skal bygges på Tyholt i Trondheim, er planene fortsatt uendelig ambisiøse. Giskes gamle allierte Tore O. Sandvik, som er fylkesordfører i Trøndelag og en mektig skikkelse i Ap, har tatt over som senterets «støttekontakt», som han kaller seg selv. En annen Giske-alliert, Hallvard Ingebrigtsen, er strategisk posisjonert som statssekretær i Næringsdepartementet. LO-leder Peggy Hessen Følsvik har også mobilisert for senteret.
[ Den nye vinden ]
I revidert nasjonalbudsjett som kom 12. mai, var Ocean Space Center ett av flere jålete og dekadente prosjekter som finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) ville kutte i. Men i samme øyeblikk som budsjettet ble lagt fram, forlangte både Sandvik og Hessen Følsvik at kuttet ble fjernet. «Vi skal se på det en gang til», sa statsminister Jonas Gahr Støre, og la seg med lagelig til for press. Etter tre uker med intens lobbying måtte Hav- og fiskeriminister Bjørnar Skjæran (Ap) til slutt dra til Trondheim 2. pinsedag, og holde pressekonferanse sammen med Tore O. Sandvik, som kunne notere seg en viktig, politisk seier. Kuttet var borte.
Ocean Space-saken er godt egnet til å illustrere noen av problemene til Team Støre.
Hvordan man skulle finansiere de 195 ekstra millionene var uklart. Da Skjæran først sa man skulle bruke mer oljepenger, skal det ha brutt ut full panikk hos dem som satt og forhandlet om revidert budsjett på Stortinget. Ikke alle i SV syntes det var greit at mindretallsregjeringen var villig til å bruke oljepenger på et gigantbygg på Tyholt. Og hvorfor skulle de ta SVs støtte for gitt? Stortingsrepresentant Lars Haltbrekken skal ha lekket fra budsjettforhandlingene i en debatt med Tore O. Sandvik i Verdal, og sagt rett ut at regjeringen hans ikke hadde lagt inn en krone til senteret Sandvik var så opptatt av i det første forhandlingstilbudet til SV.
At regjeringen klarte å overraske seg selv så til de grader med denne saken, tyder på at informasjonen mellom de ulike departementene og statsrådene ikke flyter helt uhindret og fritt. Når denne regjeringen i tillegg lar seg presse av lobbyister og sterke krefter i LO og Trøndelag Ap, og overser at den er en mindretallsregjering, er Ocean Space-saken godt egnet til å illustrere noen av problemene til Team Støre.
Havvind er denne regjeringens store satsingsområde, i en verden der energi er blitt en politisk maktfaktor av dimensjoner. Det er ingen tvil om at statsminister Jonas Gahr Støres engasjement er oppriktig, og det er lett å gi ham rett i at satsingen er både smart og riktig. Men skal han og mannskapet hans lykkes i å skape en suksesshistorie av den, vil det være en fordel om den blir fortalt med kontinuitet og overbevisning. Hører Ocean Space Center egentlig med i en slik fortelling?
At den norske havvindsatsingen er bakpå må Høyre, Frp, Venstre og KrF ta skylda for, enten de vil eller ei. Men nå er det Ap og Sp som sitter med ansvaret.
Senteret er, ifølge kritikerne, slett ikke en avgjørende faktor for havvindsatsing. Datasimulering kan erstatte testing i de planlagte milliardbassengene, hevder eksperter på feltet, og gir uttrykk for at en utsettelse er klokt. Det hefter også spørsmål ved om man har sikret seg mot nye overskridelser, eller om det er en ny stortingsgarasje på gang. I tillegg er naboene som berøres svært kritiske, og statsstøtten ligger farlig nærme begrensningene i EØS-avtalen.
At den norske havvindsatsingen er bakpå må Høyre, Frp, Venstre og KrF ta skylda for, enten de vil eller ei. Men nå er det Ap og Sp som sitter med ansvaret. Det skaper noen store utfordringer. Én av dem er at de voldsomme visjonene kan skape en keiserens nye klær-effekt, der den som på en eller annen måte klarer å koble sitt prosjekt til havvind, lettere får tilgang på myndighetenes gunst.
[ Mindre. Svakere. Hver for seg. ]
En annen er den politiske spenningen mellom Ap og Sp når det gjelder utenlandskabler. Denne uka kunne nettstedet Energi og Klima fortelle at Norge ikke engang ble invitert til et europeisk toppmøte om havvind, der blant andre EU-kommisjonens leder Ursula von der Leyen og den tyske forbundskansler Olaf Scholz deltok. I stedet er det Danmark som har satt seg i førersetet. Statsminister Mette Fredriksen var vertinne. Like etter avslørte Dagens Næringsliv at et internt UD-notat advarer om at «Danmark er i ferd med å ta en lederposisjon som kan være vanskelig å innhente». Samtidig har Støre skrevet et brev til von der Leyen der han forsikrer at Europa skal være koblet på norsk havvind. Da blir spørsmålet om den ulmende uenigheten mellom Ap og Sp kan blusse opp og skape ny forvirring og nye forsinkelser på et senere tidspunkt? Hva vil det i så fall ha å si for Norges renomme som en havvind-partner som er til å stole på?
Én ting er sikkert: Denne regjeringen tåler ikke at havvind-satsingen blåser bort.