Jeg satt for noen dager siden og bestilte flybilletter til Sicilia. På SAS. Det tryggeste flyselskapet jeg vet om. Det svikter aldri, tenker jeg.
Jeg tok selvsagt plus-billetten fordi jeg etter korona har skjønt at verden kan forandre seg over natta og plutselig fins det ikke reisemuligheter på noen år. Jeg hoppet glatt over noen CO2-kvoter jeg kunne kjøpe for å lette samvittigheten siden jeg tenker at Norge som land bidrar med dette internasjonalt. Det vet jeg ingenting om, mest sannsynlig betaler vi altfor lite i kvoter for det fotavtrykket det lengstdusjende folkeslaget på denne jord bidrar med. Nå dusjer riktignok vi i Oslo litt kortere for tida fordi vi har vannmangel i Maridalsvannet. Alle har panikk, men jeg så en nabo vanne tujahekken i april og tenkte mitt der jeg gikk forbi med hunden, som på sitt vis bidro til å vanne den eviggrønne klagemuren naboene mine gjemmer seg bak.
Vi får likevel en følelse av en regjering som sitter og ser i bakspeilet i stedet for ut frontruta.
Da SAS-billetten var i boks, åpnet jeg Aftenposten og leste overskriften at Europa koker. Tre måneder før min avreise er det augusttemperaturer på min destinasjon. Jeg kommer til å skrumpe inn. Men noen dager seinere hadde panikken flyttet seg. Ikke en tanke lenger om at Europa også har vannmangel, hetebølger og avlinger som går til helvete, nei, nå var det nyheten om at SAS må kansellere mange av flygingene sine, som opptok meg, ja, de kan til og med gå konkurs. De har verken mannskap, piloter eller penger. Det var en paradoksal følelse å gå fra å bekymre seg over Europas oppadgående hete til min egen flybillett på nedadgående.
Og sånn er verden. Hver dag. Hver gang du leser en avis. Paradoksene flyr mellom fingertuppene. Statsbudsjettet, for eksempel. Regjeringen vi har nå, er best på å reversere gamle, irrasjonelle vedtak og få oppmerksomhet rundt akkurat det. Med så mange kule ministere er det rart at vi, folk flest, får en følelse av at gjengen i regjeringen har mottoet «Alt var bedre før». Dette stemmer selvsagt ikke. De gjør sikkert mye nytt for folket sitt siden Ernas regjering gjorde mye dumt etter hvert, men vi får likevel en følelse av en gjeng som sitter og ser i bakspeilet i stedet for ut frontruta.
Det fins flust av paradokser. I statsbudsjettet er for eksempel brillestøtten tilbake for barn under 18 år, som jo er vel og bra, men da må noe annet ryke. Brillestøttepengene ble ranet fra internasjonalt menneskerettighetsarbeid. Tiden er vel inne for både å gi brillestøtte, men også å trappe opp støtten til menneskerettighetsarbeidet som er så utrolig viktig. Briller er en liten del av kaka, men menneskerettigheter er så mye mer enn det. Å bidra humanitært til krigsofrene i Ukraina, men også å ruste opp globalt. Vi bør alltid stå opp om morran og føle at vi for eksempel skylder Afghanistan noe, etter hva vi har drevet med der nede i alle år. Nå strammer Taliban grepet om kvinnene og minoritetene i landet, vi i Nato har et ansvar og må fortsette arbeidet der.
Lenge har det vært advart mot de autoritære lederne i Kina, Myanmar, Saudi-Arabia, Hviterussland, Zimbabwe, Syria, Nicaragua, Brasil og så videre. Jeg kan nevne saker i det uendelige, føler jeg. Men nå når nærmeste nabo og despot Putin er den som provoserer mest, er det rart at vi ikke forstår hvor viktig det er å støtte dem som tør å si de autoritære lederne imot. Derfor er det også et paradoks at vi i det siste har turt å slenge oss på Europas sanksjoner mot Russland, mens vi blir sjokkert over bilder av konsentrasjonsleirene i Kina. Disse leirene har vi da snakket om i mange år? Vi har visst om det lenge før bilder og dokumenter ble hacket og delt. Argumentet er at Kina er så mektig. Derfor tør vi ikke sanksjonere mot dem. Så også Russland, med sin vanvittige krig. Paradokset er også hvordan vi hører om krigen i Ukraina i våre egne statlige medier. Morgensendingene til NRK Nyheter handler om krigsstrategier og hva som er viktig for Ukraina å ta tilbake og hva Russland ønsker å beleire. Som om vi er deltakere i brettspillet «Axis & Allies».
[ Kjell Werner: Det lover godt at Vestre har klart å tvinge statlig eide Argentum i kne. ]
Så klart kan Støre og Raymond Johansen være rasende på at Rødt ikke liker at Sverige og Finland søker Nato, men det hadde vel vært paradoksalt hvis Rødt heller hadde sagt «kjør på»? Rødt virker som de er imot det meste i verden, og er på tynn is i flere sammenhenger.
I samme statsbudsjett tar de fire milliardene som skulle gått blant annet til utdanning og bekjempelse av vold mot jenter i verden, til å finansiere flyktningstrømmen til vårt eget land fra Ukraina. Vi som altså tjener hundrevis av milliarder på denne krigens økte gass- og oljepriser, tar fra de fattige og gir til oss selv. Det er ikke bare bistandsorganisasjonene som reagerer på dette. Polen har også denne uka vært ute og ment at oljemilliardene bør deles på alle. Hvem fortjener Norges milliarder? Vi kan for eksempel gi ti milliarder til Polen mot at de opphever abortforbudet sitt, som også er en menneskerettighet; selvbestemt abort! Vi frøs midlene til Polen da de innførte homofrie soner og det gjorde at de faktisk opphevet sonene noen steder. Våre milliarder bør derfor sanksjoneres ut til verdens kjipeste land. 100 milliarder til Kina, mot at uigurene får leve fritt i eget land.
[ Jo Moen Bredeveien: Identitetsproblemer - staten klarer ikke å skaffe befolkningen pass ]
Siden vi allerede gir oss selv bistandsstøtte på grunn av ukrainerne, kan vi jo også gi oss selv støtte. Til bedre utdanning og forskning. Paradoksalt nok kutter vi dette feltet i Norge. «I en tid der alle satser på kunnskap går den norske regjeringen ut og konkluderer med at det er her det er klokest å kutte», sa UiO-rektor Svein Stølen oppgitt til Uniforum. Og hvis vi skal tenke stort: Hva med litt nødhjelp til fastlegene som har ropt om hjelp nesten like lenge som tørken i Øst-Afrika har vart?
For hvem skal vinne i paradoksets lotteri? Det skal jeg prøve å finne ut av på en strand på Sicilia i august, hvis flyselskapene får litt mer i statsstøtte.