Kommentar

Historien gjentar seg på Filippinene

For 36 år siden var jeg et storøyd vitne til Marcos-regimets fall på Filippinene. Nå står en ny Marcos klar til å føre familiedynastiet videre.

Ferdinand Marcos Junior er ny president på Filippinene. Han er sønnen til landets tidligere diktator Ferdinand Marcos, som flykter fra landet i 1986.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

For to uker gikk Ferdinand Marcos jr. seirende ut av presidentvalget på Filippinene. «Folket har talt», ropte han jublende da valgresultatene tikket inn. Da opptellingen var over, hadde Marcos jr. fått rundt 59 prosent av stemmene, godt foran valgets toer, Maria Robredo, som endte med 28 prosent. De øvrige kandidatene havnet langt bak i leksen.

Nå forbereder filippinerne den storslåtte presidentinnsettelsen. Covid-19 eller ei, fest skal det bli. I Malacanang, presidentpalasset i Manila, arbeider håndverkere og sølvpussere på spreng. Den nye presidentens mor, Imelda Marcos, elsket dette palasset med sitt overdådige interiør. Hun og Ferdinand senior bodde der fra 1965 til 1986. Lykkelige år, ifølge Imelda selv, men avskjeden ble tårevåt.

På presidentparets siste dag i Malacanang holdt Marcos en flammende tale fra en av palassets balkonger. Ansiktet lyste av raseri, neven var knyttet i trass. I bakgrunnen sto en forskremt Imelda, og ved hennes side 29 år gamle Ferdinand jr. Før filippinerne visste ordet av det, ble familien evakuert i helikopter og senere fløyet til Hawaii, hvor Marcos endte sine dager i 1989.

Ferdinand Marcos holdt sin siste tale til folket fra balkongen i presidentpalasset før han rømte landet i februar 1986. Kona hans Imelda står bak ham, lengst til høyre står Ferdinand Marcos junior som nå blir Filippinenes nye president.

Regimets vei til undergangen begynte med at Marcos’ farligste rival, senator Benigno Aquino, ble drept i 1983. Presidentens håndlangere ble mistenkt for å stå bak. Ved presidentvalget tre år senere ble Marcos utfordret av den avdøde senatorens enke, den milde, men bestemte Cory Aquino. Marcos vant med hårfin margin, men opposisjonen hevdet at han hadde tusket til seg seieren med juks og fanteri. Jeg glemmer ikke det gulkledde folkehavet som fylte gatene i Manila i protest mot valgresultatet. «Cory for President, Cory for President!» Den katolske kirkens fremste sluttet seg til protestene og ba Marcos ryke og reise. Da flere militære ledere også heiste opprørsfanen, var slaget tapt.

Øyriket Filippinene er på Norges størrelse. En rask titt på kartet bekrefter at det er vanskelig å styre. Med sine flere tusen øyer strekker det seg over et stort område i Sør-Kinahavet. Spanjolene erobret øyriket på 1500-tallet, for til slutt å bli jaget ut av amerikanerne i 1898. Før landet ble fritt i 1946, hadde det lidd seg gjennom fire år med japansk okkupasjon.

Filippinenes første tid som uavhengig nasjon ble ganske god. Landet erklærte seg som en demokratisk republikk og fikk fart på hjulene med solid hjelp fra USA. Men ingen av presidentene, aller minst Ferdinand Marcos, var villige til å gjennomføre høyst påkrevde sosiale reformer. Landbruket, selve bæresøylen i økonomien, ble sterkt preget av urettferdige eiendomsforhold. Godseiere mot landarbeidere, rike mot fattige. Etter hvert ble godseierne også dominerende i den nye fremvoksende industrien.

Forskjellene ble forsterket av den sterke befolkningsveksten. I 1946 hadde landet 16 millioner innbyggere, nå har det passert 112 millioner. «Dere er abortmotstandere og sier nei til kondomer og p-piller. Hvor skal dette ende?» spurte jeg den katolske kirkens primas, erkebiskop Jaime Sin, i 1986. «Ikke noe problem. Gud vil ordne opp», svarte han og pekte mot himmelen. Ifølge en prognose vil landet ha 142 millioner innbyggere i 2045.

Ikke noe land i Sørøst-Asia har større inntektsforskjeller enn Filippinene. Nesten en fjerdedel av innbyggerne lever under den offisielle fattigdomsgrensen, og folketallet vokser med 1,4 millioner i året. Her som overalt ellers er det de fattige som får flest barn. «Disse tallene er en tidsinnstilt bombe», skriver den filippinske økonomen Andrew J. Masigan i Business World. Fattigdommen og fremveksten av stadig nye slumområder gir grobunn for kriminalitet og narkoomsetning. Dødsskvadronene til avtroppende president Rodrigo Duterte gikk ikke av veien for å drepe både narkomisbrukere og narkolangere.

Vil påtroppende president Ferdinand Marcos jr. gjøre det samme?

I sine valgtaler lovet han filippinerne «orden og velstand». Men hva skal han bygge den på? Rå maktutøvelse eller sosiale reformer og en omfordeling av godene? Hans foreldre rakk å rane landet for mellom fem og ti milliarder amerikanske dollar før de lettet med kurs for Honolulu. Noen av verdiene er sporet opp og tilbakeført, men slett ikke alle. «Hjelp, jeg har penger i 170 banker over hele verden, men får ikke tilgang til dem», jamret Imelda Marcos i TV-programmet som NRK viste i forrige uke. Da Marcos jr. ble spurt om han og hans familie ville gi tilbake pengene de hadde stjålet, svarte han: «Vi kan ikke gi tilbake penger vi ikke har.»

Så hvorfor vil filippinerne ha ham som president? Det finnes ikke noe enkelt svar. I et land hvor utdanningsnivået jevnt over er lavt, er millioner av mennesker lette bytter for demagoger og juksemakere. Flertallet av dagens filippinere er født etter Marcos-regimets fall og kan av forståelige grunner ikke huske hva det sto for.

Så hvorfor vil filippinerne ha ham som president? Det finnes ikke noe enkelt svar.

I valgkampen forsøkte Marcos jr. å fremstille sin familie som ofre for en permanent politisk forfølgelse. Budskapet gikk åpenbart hjem hos mange. I tillegg lyktes hans valgkampstrateger å utnytte viktige sosiale medier som Facebook, TikTok, YouTube og Twitter. Vakre løfter om «en ny æra» ble pøst ut dag for dag, og store summer gikk med til valgplakater, ballonger, folkemøter og feiende seiersmusikk. Valgets tapere har også hevdet at knitrende pengesedler ble brukt til å bestikke velgere fra Ilocos Norte i nord til Suluarkipelet i sør.

I fjor ble filippinske Maria Ressa hedret med Nobels fredspris for sin utrettelige kamp for demokrati og ytringsfrihet i hjemlandet. Nettavisen hun startet i 2012, ble med årene et friskt, men farlig redskap – ja så farlig at hun gang på gang ble truet med fengsel og død. Slikt setter sine spor. Ikke bare vanlige mennesker, men også mediene blir redde. I sin oppsummering av valget sukker Ressa: «Vel, slik er det. Vi er ikke kommet lenger.»

Veien videre blir ikke lett. I tillegg til de hjemlige utfordringene står Ferdinand Marcos jr. overfor vanskelige utenrikspolitiske valg. Det filippinske øyriket ligger midt i den asiatiske konfliktsonen mellom Kina og USA. President Duterte gikk langt i å tekkes Kina i håp om å få respekt for Filippinenes grenser til havs. «Belønningen» har vært stadig flere maritime kinesiske provokasjoner. For den nyvalgte presidenten venter ytterst krevende forhandlinger med de gjenstridige lederne i Beijing. Og i bakgrunnen vaker supermakten USA, som slett ikke har til hensikt å gi Kina fritt spillerom i Asia og verden.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen