Kommentar

«Spursy» – å mislykkes når alt ellers ligger godt til rette for suksess

For noen handler det ikke om å vinne Premier League, men om å bli nummer fire.

Den tidligere Tottenham-spilleren Mohamed Nayim scorer fra midtbanen mot  Arsenal i cupvinnercupen i 1995.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Søndag avgjøres den engelske fotballturneringen Premier League. Noen er kanskje opptatt av hvem som stikker av med pokalen, Liverpool eller Manchester City? Liverpool er et lag som er mest kjent for å komme fra, ja, samme by som The Beatles. Manchester City er mest kjent for at Erling Braut Haaland spiller for dem neste sesong.

Selv holder jeg med Tottenham Hotspur – «Spurs» blant venner som Adele, Jo Nesbø og kong Harald. Tottenham har vunnet begge sine kamper mot Manchester City denne sesongen. I en tenkt Premier League der bare disse tre nevnte lagene er med er tabellen slik for 2021/22: Tottenham 8 poeng, Liverpool 4, Manchester City 2.

Så enkelt er det likevel ikke. Klubben i mitt hjerte har gitt navn til adjektivet «spursy» – som betyr å mislykkes når alt ellers ligger til rette for suksess. Som livet selv! Etter en fantastisk borteseier mot Manchester City tapte Spurs den neste kampen, mot bunnlaget Burnley. Vi kan ikke ha for høye forventninger her i gården. Det store målet nå er fjerdeplassen, som gir innpass i neste års Champions League.

For Tottenham handler dette igjen om å komme høyere enn Arsenal. Det er bare et skjær i sjøen: Tottenham tar fjerdeplassen hvis de minst får et uavgjort resultat mot Norwich, det andre bunnlaget, i den siste kampen. Dette er ikke en god posisjon for dem å være i. Det har stått om denne fjerdeplassen før. I 2006 hadde Tottenham alt i sin hule hånd før den siste kampen. Kvelden før ble halve laget matforgiftet, og tapte. Arsenal ble nr. 4. Konspirasjonsteoriene florerte, ble bestemt tilbakevist, men jeg er sikker på at de hadde mye for seg.

I 2012 klarte Tottenham denne fjerdeplassen. Champions League neste sesong! Bare at Chelsea, som hadde endt på 6. plass, samtidig vant dette årets finale i Champions League, og fortrengte Tottenham som engelsk fjerdelag, fordi vinneren har fripass inn i turneringen. Og sånn har årene gått. Fem ganger har det endt med femteplass. I 2019 nådde Tottenham likevel finalen i Champions League, bare for å oppleve at Liverpool ble idømt et urimelig straffespark i kampens første minutt.

Siden livet som Tottenham-supporter medfører mange skuffelser må vi finne andre ting å glede oss over. Først og fremst Arsenals fiaskoer. Som finalen i cupvinnercupen mot Real Zaragoza i 1995. Den gikk mot straffesparkkonkurranse, med 1–1 på overtid i ekstraomgangene. Nayim hadde kommet til Zaragoza fra Tottenham to år før, og hadde bare tid til å sende i vei et langskudd, i dobbel betydning, fra 40 meters hold. Arsenals keeper David Seaman rygget så fort han kunne, men endte med å sprelle i garnet sammen med ballen. «Det er Nayim. Tottenham-spilleren!» ropte en begeistret Drillo i kommentatorboksen, Tottenham-supporter han også, i alle fall den gangen. Og siden ble denne sangen sunget av Tottenhams venner, «Nayim, from the halfway line», til melodien av «Go West».

Nå kommer altså denne skjebnekampen mot Norwich, som Tottenham mot alle odds godt kan finne på å tape. For at dette skal gå helt galt må Arsenal likevel samtidig slå Everton, og her er det jeg ser for meg et klimaks som er tatt rett ut fra den første sesongen av «Heimebane»: Everton har Dele Alli i troppen, den tidligere stjernespilleren fra Spurs som skiftet klubb i vinter. Arsenal leder fortsatt idet kampen går over i tillagt tid, de har den forjettede fjerdeplassen inne da Dele på mirakuløst vis skyter fra 40 meter og redder dagen. Eller kanskje jeg heller bare skal gå en lang ettermiddagstur søndag?

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen