Og hvorfor sender vi anonyme menn med gule ulvemasker til en europeisk musikkonkurranse midt i en tid som ikke kan kalles noe annet enn apokalyptisk? Den som er av typen som nervøst ser etter endetidstegn på at vi nærmer oss dommedag, har nok å ta av. Det er fortsatt pest, det er krig, det er tørke og det er brann (i alle fall på Bryn). Denne uka så jeg dessuten menn ved Oslo S som sto og ropte høyt om Jesus. De kom kanskje ikke med advarsler om at verdens ende er nær, tvert imot forsikret de oss om at Jesus elsker alle mennesker og at alt sånn sett er i orden. «Halleluja!» ropte de beroligende. Likevel, det var noe med disse mennene som ga meg en uggen, semi-apokalyptisk følelse.
Men at Norge sender gule ulver til MGP-finalen i Torino sier kanskje ikke noe annet enn det selvfølgelige: MGP-Europa og virkelighetens Europa har svært lite med hverandre å gjøre. I fjor var Norge representert av en fyr med overdimensjonerte englevinger som sang en svulstig ballade om dårlig selvtillit. I går sender vi noen ubekymrede gule kjekkaser som bare har ett budskap: «Gi den ulven en banan!» Det er jo også noe befriende over at Europa faktisk møtes hvert år for å synge og kle seg ut i tøvete kostymer. Samtidig ligger alltid virkelighetens Europa under og dirrer av alvor og råskap.
Denne kontrasten mellom glitrende glam og rå virkelighet er ekstra skrikende i år. Ett deltakerland får ikke være med og kle seg i tøvete kostymer i det hele tatt, fordi de har gått til brutal og aggressiv angrepskrig mot et annet deltakerland. To av deltakerlandene iler nå nervøst inn i Nato etter århundrer med nøytralitet, i frykt for det samme angrepslandet. Det angrepne landet stiller på scenen og får stor sympati, men MGP-kommentatoren deres må visstnok sende fra et tilfluktsrom. Det angrepne landets naboland tar imot millioner av flyktninger, og nærmest alle deltakerlandene i MGP har innført økonomiske sanksjoner mot angrepslandet. Det er med andre ord full krise i Europa, men likevel danser vi altså ubekymret rundt på scenen i tøvete kostymer.
[ Åndenes etat ]
Jeg syns egentlig det dette gir håp. Håp om at det en dag blir fred i Europa, og at det eneste vi trenger å være redde for, er å ende opp med null poeng i MGP. Ja: Det kan faktisk ligge mye håp i en gul ulvemaske. Jeg er derfor ikke det minste flau over at Norge sender gule ulver til MGP.
Det jeg ER flau over, er ulvenes tåpelige dekkhistorie, som de forteller om i pinlige intervjuer med pressen. «Vi møttes for 4,5 milliarder år siden». «Vi er Galaksens største band etter å ha turnert i millioner av år!». Vær så snill. Si nå heller: «Vi er to helt vanlige, gule ulver som liker å synge om bananer».