I dag åpner Miljøpartiet De grønnes landsmøte i Oslo. Det er et parti i krise som skal samle seg. Et parti som var snublende nær å skape politisk historie ved valget. Men som bare snublet.
Kontrasten er stor til fjorårets landsmøte. Da var det et halvt år igjen til stortingsvalget, målingene i mars 2021 var svake, men partiet hadde høy selvtillit. Alt var mulig. De kjempet den rettferdige kampen. De visste at de var gode på valgkamp. De visste at de aldri gjorde det godt lenge før valg. Målingene skremte dem ikke. De var trygge på at de igjen skulle vinne på det de kunne best, banke på dører og mobilisere. Traske opp og ned oppganger med budskapet sitt.
Miljøpartiet sto igjen med alarmen og pekefingerne.
Partileder Une Bastholm, partiets eneste stortingspolitiker, tok da imot sine grønne venner og partikamerater med: «Vi står på terskelen til noe stort». Men partiet kom ikke over terskelen, det forsvant under sperregrensa. Og ble der. Målingene i april ga partiet 3,4 prosents oppslutning. Det er halvparten av nivået fra valget høsten 2019.
Ikke noe annet parti har dårligere tid enn MDG. For et parti som har tatt på seg oppdraget med å redde verden, er det fortærende, forbitrende og deprimerende å bli stående og måtte vente. Vente på makt. Det har verken verden eller partiet tid til.
[ Lars West Johnsen: For Putin er det ingen vei tilbake. Det er det heller ikke for Europa. ]
Kontrasten mellom valgets fasit og den løfterike måneden i forkant av det er himmelskrikende. Mandag 9. august kom den sjokkerende FN-rapporten som satt klimasaken på den politiske dagsorden. Den norske olja fikk med ett hovedrollen i valgkampen. Partiet fosset partiet fram på målingene. Medlemsveksten var sterk og de rekordmange forhåndsstemmene skulle tilsi at mange unge, klimabevisste allerede hadde stemt. Det var bra for MDG. Men partiet fikk hard konkurranse om oljespørsmålet. Og i september, da det gjaldt som mest, bikket trenden nedover. Og etter valget var de grønne under sperregrensa, og manglet til slutt bare 1700 stemmer.
Det skilte 1700 stemmer på fest og et seigt nachspiel. 1700 stemmer var forskjellen på en kraftfull stortingsgruppe som kunne stå på vippen med grønne krav, og det som ble fasit: Tre representanter. Ikke åtte-ni som det lå an til. Med en helt avgjørende stemme i regjeringsspørsmålet. Valgseieren var rota bort. SV og ikke minst Venstre hadde tatt stemmene deres. Velgerne delte opplevelsen av et enormt, grønt alvor, men mente de andre hadde løsningene og stolte ikke på MDG. Partiet sto igjen med alarmen og pekefingrene. Svært gode prognoser om et kraftfullt MDG i klimaopposisjon imploderte.
Valgnederlaget banket naturlig nok lufta ut av dem.
Da det nye Stortinget åpnet i høst med tre innrullerte fra MDG, var en sjukmeldt, en i mammaperm og en var på tur. På ferie, ble det sagt. De nasjonale profilene Lan Marie Berg, Bastholm og Rasmus Hansson har vært skygger av seg selv siden.
[ Jo Moen Bredeveien: Slipp finansministeren fri – det er vår ]
Det var en tung start på den viktigste fireårsperioden for partiet – og verden. Og siden har få brydd seg om de grønne. På Stortinget står de venneløse og uten innflytelse i midten. Etter valgnederlaget sa Rasmus Hansson at han aller mest følte for å «slå i stykker store ting». Nå slår han i løse lufta. Derfor er det ikke overraskende at ukas pressetreff i forkant av landsmøtet ble avlyst. Interessen er liten for et parti uten makt og uten synlighet. Det er en lei, nedadgående spiral.
Hva venter for partiet? Ungdommene de hadde med seg er flyktige. De politiske stjernene mattes med tida. Og eierskapet til klimaspørsmålet, er nå fordelt på alles hender. Depresjoner kan dessverre sitte hardt og lenge i.