Kommentar

En bokstavelig nedtelling

En liten uke igjen til 1. mai-feiringen. Her er en ABC.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Mandag for makt. Makt hater vakuum. Derfor pågår det, også i trygge demokratier som vårt, en evig maktkamp, av helt legitime interessemotsetninger. Som mellom de som går på jobb og de som eier jobben, enten det er privat, en kommune eller staten. Hva er det vakreste ordet i det norske språket? Jo, kanskje konfliktpartnerskap. Det handler om at vi er enige om at det er en konflikt, og vi er enige om at den skal løses.

En god løsning på maktkampen trenger likeverdige parter. 1. mai handler om makt for folk flest. Men vi er ikke i mål. Vi trenger styrking av faglige rettigheter, og et kontant nei til arbeidsgivere som forsøker å omdefinere ansatte til frilansere og kontraktører. Maktkampen kommer aldri i mål, og det er helt greit. Man må bare ikke glemme at den er der, også på en rolig mandag, i et godt samfunn som vårt.

Det er for lite arbeidslivsstoff i avisene. For mye tullprat.

Tirsdag for timelønn. Penger til å betale mat, strøm, huslån, bil. Mandag var ukens første arbeidsdag. Arbeidsuken er godt i gang, og 1. mai handler i sin essens om arbeid. Hvordan vi skal ha det på jobben. At ingen skal oppføre seg som dritt, spesielt ikke sjefen. At hvis noe skjer, så er det ikke deg mot ledelsen. Det er deg og de andre, og til syvende og sist fagforeningen. Men vi er ikke i mål. Vi trenger flere hele, faste stillinger, vi trenger færre tilfeller av at arbeidsfolk blir utnyttet.

Onsdag for omverden. Siden 1. mai i 1886, da 200.000 amerikanske arbeidere streiket for åtte timers arbeidsdag, har arbeiderbevegelsen vært internasjonal. Arbeidernes dag markerer solidaritet med palestinernes kamp, ofrene for krigen i Jemen, med arbeidstakere som kjemper for å organisere seg i Amazons varehus. Og ikke minst nå, for Ukraina, hvor et demokrati i Europa er offer for invasjon av et diktatur. Arbeiderbevegelsen bør bli mer, ikke mindre internasjonal. Og vi er ikke i mål. Vi må kutte klimagassutslipp og bruke våre penger og vår kunnskap til å få til et rettferdig grønt skifte, i solidaritet med våre barnebarn og våre kamerater i hele verden.

Torsdag for teknisk beregningsutvalg. Trygg økonomisk styring, enighet om tallene. Vi tenkte allerede på lønn på tirsdag. Men hva med hele landets økonomi? Blandingsøkonomier med sterke fagforeninger er de mest effektive i verden. Har de høyeste lønningene, de minste lønnsforskjellene. Det er derfor sykepleiere, lærere, bussjåfører, vernepleiere og hotellansatte har råd å reise på ferie til Gran Canaria, mens de som har disse jobbene på Gran Canaria ikke har råd å reise på ferie til Norge. Men økonomien har også godt av fagbevegelsen på et annet og like viktig punkt.

Frontfaget er nettopp ferdig å forhandle. De ble enige om at alle skal ha 3,7 % lønnsvekst i år. I fjor var det lavere, 2,7. Da var det pandemi og usikre tider. Over tid sørger modellen for at flest mulig får best mulig lønn. At arbeidsledigheten ikke blir for høy. Men vi er ikke i mål. Vi trenger næringspolitikk for nye industrijobber. Det foregår fremdeles for mye sosial dumping. For mange har hatt for lav lønn for lenge. Det undergraver den norske modellen.

Fredag for fredagspils, fredagstaco og frivillighet. Gaming og gåtur. Kort sagt: Fellesskap. Hele samfunnet. Fagbevegelsen påvirker hele samfunnet. Når LO møtes til kongress om litt over en måned er det landets kanskje viktigste politiske verksted, det vedtas politikk for likestilling, kultur, klima, bolig og mye annet. Ikke minst, i Norge sitter fagbevegelsen oftest ved bordet når politikken utformes. Og hvis ikke, blir det lagt merke til. Men vi er ikke i mål. Vi trenger fagbevegelsen i rommet, der det bestemmes. I tillitsreformen for offentlig sektor. I offentlige kommisjoner og utvalg. I rettssalene, på vegne av arbeidsplasser som plages av ulovlig innleie av arbeidskraft. I et sånt samfunn har folk tid og krefter til å engasjere seg utenfor jobben.

Lørdag for leke. Hviledag. Fri til å gjøre hva du vil, ikke hva noen andre vil. Livet er kort. Livet handler om mer enn penger og jobb. Livet er det som skjer mens du er opptatt med andre ting, sa John Lennon. Brød og roser kalte likestillingsforkjemperne seg, livet handler om både det grunnleggende og gode. Snart er det mandag. Endelig mandag! Men takk og lov for lørdag og søndag, og takk til de som jobber helgevakt også! Og takk for rett til ferie. Feriepenger. Og overtidsbetalt. Fleksitid. Arbeidsmiljølov. Og på sikt, når teknologi gjør at vi kan jobbe mindre, bør gevinstene fordeles mer som tid, mindre som penger. Tiden er til syvende og sist det eneste vi har.

Søndag for sang. 1. mai 2022. Fysisk for første gang siden 2019. Levende kropper som kan gå i tog sammen, høre appeller og ja, sang. Men vi er ikke i mål ennå. Organisasjonsgraden har heldigvis gått opp under pandemien, men er fremdeles bare på 50 %. Det er for lite arbeidslivsstoff i avisene. For mye tullprat. For mye sure folk som blir intervjuet når det er streik, for lite om arbeidsfolks hverdagsliv. Og verden er ennå ikke rettferdig. Langt, langt fra rettferdig. Vi trenger fred, arbeid, brød og roser.

Egentlig burde vi kanskje fått fri på mandag, siden 1. mai falt på en søndag. Men så langt tar vi det ikke.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen