Kommentar

Om Drillo, fra triksekonge til lagbygger

Når Egil «Drillo» Olsen runder 80 år fredag er hans største ønske at bursdagen forbigås i tilnærmet stillhet. Ønsket blir ikke innfridd.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det påstås at det er en tilfeldighet, men samme dagen som bursdagen lanseres også kinofilmen “Alt for Norge” om eventyret Drillos som startet for over 30 år siden. Omtalen av filmen kan du lese her.

– Jeg gleder meg mest til 23. april, sa Drillo da jeg snakket med han for noen uker siden. For da er feiringen over. Og han kan konsentrere seg om kampene som kommer, ikke de som har vært. – Den handler for mye om meg og den er for lang, sier Drillo om filmen, som altså gjenforteller suksessen han skapte på 90-tallet, et tiår som nye generasjoner ikke skjønner så mye av når de hører at Norge på sitt beste var på andreplass på FIFA-rangeringen og kvalifiserte seg til to VM-sluttspill på rad.

I tellende prestasjoner når det ikke særlig langt i den norske idrettshistorien, for hva er vel en 16. plass i et VM, som Norge formelt sett endte på i 1998? Men det skyldes altså kampen mot Brasil i siste gruppespillkamp og øyeblikket da Kjetil Rekdal satte inn det avgjørende straffesparket på sankthansaften i 1998 og folk strømmet ut i gatene i Oslo sentrum i spontan glede, noe som aldri har skjedd verken før eller senere koblet til en norsk idrettsprestasjon.

– Vi hadde flaks. De fleste dommere hadde antakelig ikke dømt straffespark i det hele tatt, er et annet Drillo-sitat i hans langt fremskrevne evne til å snakke ned egne prestasjoner.

Det han ikke snakker ned er spillernes muligheter. Alle de norske spillerne som gikk på banen i Marseille i 1998, var like overbevist om at de kunne slå Brasil som om de kunne slå Hønefoss i en treningskamp. Enkeltseieren ble så stor at det er skrevet bøker om den siden og Aftenposten lagde tidenes PR-jippo da de arrangerte en såkalt omkamp mellom spillerne for noen år siden.

Det vakte oppsikt at en fotballspiller på toppnivå også kunne studere hovedfag i Idrettspsykologi.  Drillo spilte for Sarpsborg i 1970.

Hadde den amerikanske dommeren latt holdingen av Tore André Flo passere, hadde det neppe blitt noen fiilm om Drillo-epoken og hans ettermæle kunne vært ganske annerledes. For det var ikke mange positive vendinger i de avismanuskriptene som lå klare da det tikket mot full tid i Marseille.

VM var da en ny fiasko for Norge, med null seire og tidligst mulig hjemreise. Men slik er fotballen. Ett øyeblikk kan snu opp ned på det meste, og Rekdals straffescoring ble kåret til tidenes norske idrettsøyeblikk for ti år siden. Men det var før nye friidrettsstjerner som Karsten Warholm og Jakob Ingebrigtsen hadde inntatt den største scenen.

Fotballens tilfeldigheter vet Drillo det meste om. Derfor er han også flittig på å repetere det han alllid har ment: Flaks er en undervurdert faktor i fotball. Man kan bringe til torgs all den forskning og statistikk som ligger i bunn for utvikling av et fotballag, men det er ingen annen lagidrett der det svakeste laget oftere vinner. Samtidig var det forskning og kunnskap som lå bak den landslagssuksessen som kom og som skapte en rekke fascinerende proffkarrierer for spillere som fikk høre at de var best uten ball.

Egil Olsen ble første gang omtalt i lokalavisa Demokraten i 1958 da han som ung triksekonge forbauset omgivelsene. Han tok 5000 berøringer, altså mer enn en klokketime med triksing uten at ballen var i bakken, i følge den omfattende biografien som Alfred Fidjestøl skrev for to år siden. Siden har Egil Olsen vokst fram som den mest omtalte fotballpersonligheten i Norge noensinne.

Lenge var han litt for ekstremt opptatt av hva som ble skrevet og han var en hund etter feilsitater. Som han sa til undertegnede på tidlig 80-tall da han var U-landslagstrener: – Noe så dumt har ikke jeg sagt. Det må rettes opp.

Denne nitide sitatsjekken har han gitt opp, men under VM i 1994 i USA gikk han til boikott av en av VGs journalister på grunn av en førsteside-henvisning. Han var også mannen bak landslagsspillernes opprop og protest mot spillerbørsen da den ble innført av VG på 70-tallet.

Nå runder han 80 år, han er faktisk i bedre fysisk form enn på lenge og han er med i TV2s ekspertkorps rundt landslaget. For når ballen triller, føler han seg som den guttungen som haiket til Göteborg for å se VM-sluttspillet i 1958 med Brasils Garrincha i duell med Sovjets legendariske keeper Lev Jashin.

80 år og fortsatt guttunge i sinn. Det er slik han vil ha det, Drillo. Men omstendighetene presser ham ut på den røde løperen og en stor mottakelse på Ullevaal stadion i kveld.


Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen