Kommentar

Tusenvis av foreldre burde sette kaffen i halsen

At opp mot 13.000 skoleelever har fått sensitiv informasjon rapportert inn til politiet, er intet mindre enn en skandale.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Se for deg følgende: Gutten eller jenta di på 15 år er blitt rapportert inn til politiet. Du har ikke visst noe om det, men personnummer, adresse, telefonnummer, e-post, forrige skole, karakterpoengene og hvilken videregående skole barnet ditt har satt opp som første-, andre- eller tredjevalg, er blitt sendt til Oslo politidistrikts forebyggende enhet. Årsak? Hun eller han har søkt seg til en av de åtte skolene som Utdanningsetaten har sett seg nødt til å følge ekstra godt med på, sammen med politiet.

Du ville kanskje reagert litt? Hvis min sønn ble rapportert til politiet fordi han søkte på en skole, ville jeg vært rasende.

Dagsavisen omtalte denne skandalen denne uka, etter å ha fått innsyn i avviksmelding fra Datatilsynet. Der skriver etaten at de har avsluttet praksisen. De tok en vurdering i 2021 som tilsa at de ikke hadde lov til å dele søkerlistene slik de hadde gjort i 2018, 2019 og 2020. Hvert av disse årene har altså rundt 4.600 elever vært innrapportert. Ikke fordi etaten eller politiet har noen som helst grunn til å tro at disse tusenvis av elevene er eller vil bli kriminelle, men hun fordi de har søkt en av de åtte skolene man har vært bekymret for.

Tenk om arbeidsplasser hadde gjort dette? Det hadde ikke skjedd, tenker du kanskje, men hvordan kan vi godta at skoleelever skal behandles på denne måten?

«Fra 2018, ved inntak til åtte videregående skoler, har det vært vurdert at det er nødvendig å ha en dialog mellom Oslo politidistrikt og skolene for å vurdere sammensetning av grupper og klasser slik at ungdom som har begått alvorlig kriminalitet og/eller står i fare for å begå alvorlig kriminalitet ikke får for tette konstellasjoner på samme skole.»

Dette er Utdanningsetatens forklaring på det hele, og den kan være verdt å lese en gang til: Utdanningsetaten har altså sett seg nødt til å ha med seg politiet når de skal tildele skoleplasser og dele inn i klasser, så de kan få spredd elever som har begått alvorlig kriminalitet. Og ikke bare det: De vil sørge for at elever som står i fare for å begå alvorlig kriminalitet, ikke havner i samme klasse.

Hvem vurderer hvilke elever dette er? Og hvordan vurderer man det? «Beklager, vi tror sønnen din kommer til å begå alvorlig kriminalitet, så han kan ikke gå på skole med vennene sine»? Er det sånn det er?

Oslo-politiet forteller imidlertid til Dagsavisen at de har fått mer informasjon enn de trengte for å forebygge kriminalitet, og at de har sørget for å slette alt. Men likevel: Etaten skriver selv i avviksmeldingen til Datatilsynet at det er en utfordring hvis de ikke kan få dele denne typen informasjon med politiet. Så da er spørsmålet hvordan praksisen blir videre.

Man gjør ikke sånt med voksne. Da burde man heller ikke gjøre det med barn.

Osloskolen har en kjempeutfordring i å skulle sikre et trygt skolemiljø og en trygg arbeidsplass for lærere. Det vet vi, og det er veldig bra og riktig at Utdanningsetaten har en tett dialog med politiet om hvordan dette skal gjøres. Men å skulle gi politiet informasjon om tusenvis av elever for å følge med på noen få, er et åpenbart overgrep. At det har gått tre år før etaten stoppet opp og tenkte over lovligheten, er urovekkende. Og det gir grunn til å stille spørsmål ved hvilket elevsyn som ligger til grunn.

I barnehagefeltet pågår det for tiden en debatt om hvorvidt det er riktig å gå aktivt inn og skille visse barn fra hverandre. Dette er en praksis mange barnehager har, når målet enten er å lære barna å få flere venner eller løse et problem med stadige konflikter mellom to eller flere barn. Istedenfor å kunne bruke tid på å jobbe med barnegruppene slik at de fungerer sammen, tar man heller grep der man tvinger noen barn vekk fra hverandre. Det er forståelig i en tynt bemannet hverdag, men fagfolk advarer mot effektene av det. Man gjør ikke sånt med voksne. Da burde man heller ikke gjøre det med barn.

13.000 elever fortjener faktisk en beklagelse.

Det er et snev av denne tankegangen vi ser bak denne elevliste-skandalen og. Istedenfor å sette inn nok ressurser til å håndtere de elevene man har, vil man heller gå aktivt inn og spre «problemelevene», så de ikke får så mye kontakt. Det løser kanskje noen praktiske problemer på skolen, men det betyr null og niks for å få slutt på vold eller annen kriminalitet hos de unge. De kan møte hvem de vil på fritida, og ingen slutter å være voldelige eller drive kriminalitet uten skikkelig hjelp. Det hjelper ikke på traumer eller undertrykket frustrasjon at du rapporteres inn til politiet når du søker skoleplass.

Utdanningsetaten og skolebyråden i Oslo, Sunniva Holmås Eidsvoll (SV), har forsikret i Dagsavisen om at praksisen er stoppet, og byråden sier hun er glad for det. Ingen av dem har vært i nærheten av å beklage det som har skjedd. Det er merkelig. For 13.000 elever fortjener faktisk en beklagelse. Men etaten og byrådet har kanskje ikke tenkt på det? Det sier egentlig alt.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen