«Det e itjnå som kjem tå sæ – sjøl e du lett som ein spøl», sang Vømmøl Spellmannslag på 1970-tallet, i en sang som beskriver hvordan livet er en (klasse-)kamp, og at det er først når vi slår oss sammen og er mange som kjemper for et felles mål, at vi kan få til noe. «Sammen så veie vi fleire tonn», som det heter videre i refrenget.
Sammen kan vi få det slik vi vil at det skal være. Vi kan forhandle oss fram til løsninger med andre, ofte sterkere krefter. Og om det ikke lar seg gjøre, kan vi aksjonere. Vi kan gå til streik, for eksempel.
240.000 av landets pensjonister er organisert i Pensjonistforbundet. De er tunge. De er likevel ikke sterke
Pensjonistene i Norge «veier fleire tonn». I alle fall i betydningen at det er mange av dem. I fjor sommer var det 992.400 personer som mottok alderspensjon i Norge, og tallet øker stadig. Eldrebølgen, du vet. 240.000 av landets pensjonister er organisert i Pensjonistforbundet. De er tunge. De er likevel ikke sterke. Derfor er det litt vanskelig å skjønne hva Pensjonistforbundet vil oppnå når de ønsker forhandlingsrett med staten.
[ Kjell Werner: Vi trenger en mer opplyst debatt om Norges forhold til Europa ]
Arbeiderbevegelsens historie i Norge, fra den gryende organiseringen under Marcus Thrane på 1800-tallet, via dannelsen av fagbevegelsen og Arbeiderpartiet, er et eneste langt eksempel på at det er sant at man gjennom organisering kan oppnå store, ja rent av fantastiske ting. Det var streiker, samhold og klassekamp som skapte det store klassekompromisset mellom næringslivet og fagbevegelsen på 1930-tallet. Mellom arbeid og kapital. Uten makten i organiseringen, og viljen til å bruke denne makten i form av streik, arbeidsnedleggelse og andre aksjonsformer, ville Norge ha vært et annet land.
Siden kom institusjonene. Trepartsmodellen. Fredstid, tariffperioder, frontfag. Og forhandlingsrett. Alt det vi i dag forbinder med det organiserte, norske arbeidslivet. Det som gjør Norge til Norge, på mange vis. Ingenting av dette ville vært mulig uten det som kom før. Som Jonas Bals skriver i boka «Streik!»: Det var «et klassekompromiss skapt av klassekamp». Som Vømmøl synger: «Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl».
Det har mange tilsynelatende glemt i Norge i vår tid, i sensosialdemokratiet. Når pensjonistene ber om forhandlingsrett, høres jo det fint ut. Selvsagt skal de få forhandle, kan man jo tenke. I alle fall den som lever i en fantastisk ny verden der historien tok slutt og vi alle nå kjemper for samme mål, uavhengig av hvem vi er og hvor vi står.
[ Små og sårbare digitale analfabeter? ]
Spørsmålet når Pensjonistforbundet ønsker seg forhandlingsrett, er: Hva skal pensjonistene forhandle med? For å si det enkelt: Pensjonistene kan ikke streike. Eller: Det kan de jo. Det ville bare ikke merkes av oss andre. Dermed er pensjonistene en maktesløs gruppe.
En fagforening, arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening har forhandlingsrett i det norske arbeidslivet. Det betyr at de kan kreve forhandlinger om spørsmål som er regulert i tariffavtaler eller hovedavtaler. Når en fagforening bruke forhandlingsretten, utløser det en plikt for motparten om å møte til forhandlinger – og omvendt. De samme gruppene møtes i lønnsforhandlinger. Arbeidstaker har streikerett, og arbeidsgiver kan bruke lockout. Pensjonistene har ingenting.
Pensjonistforbundet vil at alderspensjonen i folketrygden omtrent skal følge lønnsveksten. De vil løfte de med dårligst pensjon, og kjemper blant annet for rett til opplæring i digitale verktøy, tannbehandling, gode botilbud og en eldreomsorg preget av kvalitet. Alt dette er krav som burde få gjennomslag. Pensjonistene vil bli hørt, og de fortjener å bli hørt. Den sittende regjeringen ønsker å gi gruppen større innflytelse over avgjørelser som innbefatter dem. Det er fint.
[ Matkøen utenfor Fattighuset er et iskaldt bilde på samfunnet vi har bygd ]
Men det er ikke snakk om en reell forhandlingsrett. En slik uthuling av begrepene bidrar til å hviske ut steile fronter i samfunnet vårt. Pensjonistene burde vite – mange av dem har jo brukt et helt liv i kampen.
Kanskje har borgerlig side, med alltid iherdige Civita i front, lykkes bedre enn mange av oss liker å tro når de har snakket om «den norske modellen», eller «den nordiske», uten å være særlig raus i omtalen av kreftene som kjempet den fram. Som om det hele bare oppsto av seg selv, som om det vokste fram fra vår karrige jord fordi det var historisk bestemt. Som Civita-sjef Kristin Clemet har formulert det på sin blogg: «I de nordiske land, som har en egalitær og homogen historie, er det relativt lav toleranse for store økonomiske forskjeller».
Det høres ut som en beskrivelse av et utopisk samfunn. Det er i alle fall ikke en beskrivelse av Norge, for her det er strid og kamp som har skapt et likestilt samfunn.
Det er sant at pensjonistene hadde noe vi kalte forhandlingsrett fram til pensjonsreformen i 2011. Det er sant at alderspensjonen er underregulert og at gruppen taper kjøpekraft. Og det er sant at en «forhandlingsrett» for denne store gruppa ikke vil være verdt navnet sitt. Det er synd om våre mest erfarne, de med lengst historie og levd liv, bidrar til å uthule forståelsen av vårt lands historie, og til å hviske ut kampen mange har kjempet for at vanlige folk faktisk skal ha reell forhandlingsrett i arbeidslivet.
Den som ikke har makt bak kravene, har lite å slå i bordet med. Kampen om en verdig pensjonstilværelse står i arbeidslivet. Så lenge mange nok er seg bevisst akkurat det, kan både vi som er i jobb i dag og de som allerede har gjort sin innsats i arbeidslivet, fortsatt se fram mot et relativt trygt og godt liv.