LO-familien og Unio-familien drar i hver sin retning. Det kom klart til syne da lønnsforhandlingene i offentlig sektor startet denne uka. Fagforbundets Mette Nord og Sykepleierforbundets Lill Sverresdatter Larsen sto steilt mot hverandre, både i VG tirsdag og på Politisk kvarter i NRK onsdag.
Bakteppet er naturlig nok resultatet i lønnsoppgjøret i industrien. Det såkalte frontfaget setter som vanlig normen for de øvrige oppgjørene, både i offentlig og privat sektor. I frontfaget ble rammen 3,7 prosent. Dette vil gi økt kjøpekraft for den jevne arbeidstaker, forutsatt at prisstigningen blir som anslått på 3,3 prosent. Men både Unio og Akademikerne vil ha mer enn 3,7 prosent. Frontfaget må ikke bli et tak, er mantraet fra den kanten. Lærerne og sykepleierne har hevet røsten høyest. Og nå har også legene kastet seg på.
Det er noe usmakelig over budskapet.
LO-forbundene er tradisjonelt lojale mot frontfaget. Begrunnelsen er at industriens tåleevne må legges til grunn for lønnsoppgjørene. Alternativet er en usunn lønnsspiral der industriarbeidsplasser ofres på andre arbeidstakeres alter. Historien har vist at frontfaget har tjent arbeidstakere flest på en god måte. Lønningene i ulike grupper har økt parallelt.
«Det er de med de laveste inntektene som rammes mest når bensinprisene går til himmels, rentene stiger og når prisen på handlekurven går opp», sier Mette Nord. Fagforbundet krever derfor et kronetillegg ved årets oppgjør slik at de med lavest lønn får relativt mest å rutte med. Et prosentvist tillegg vil derimot gi mest i kroner til dem med høyere lønn.
Lill Sverresdatter Larsen mener at høyere lønn må til for å kunne rekruttere og beholde nok sykepleiere. Forbundslederen spiller på beredskap og krigsfrykt. «Det som er synliggjort til de grader under pandemien er manglende beredskap i helsetjenestene, knyttet til enhver krise. Ikke bare pandemi, men antibiotikaresistens – og nå krig», sier hun.
Det er noe usmakelig over budskapet til Sykepleierforbundets leder når hun bruker pandemi og krig som argument. Det er ikke bare sykepleierne som har stått i front under pandemien. Bussjåfører og barnehageansatte er eksempler på yrkesgrupper som har hatt det like tøft. De som har lidd mest er de mange som har blitt oppsagt eller permittert.
[ Høyre strutter av selvtillit. ]
Men det blir uansett galt med en slik rangering. Snakk heller om realitetene. At noen yrkesgrupper nå mener at det er deres tur. Da må andre i tilfelle få en mindre del av den offentlige kaka. For at kaka skal kunne bakes større, må verdiskapningen i privat sektor øke. Da kan ikke offentlig sektor bli lønnsledende. En splittet fagbevegelse med strekk i laget blir fort en svekket fagbevegelse. Samhold gjør derimot sterk.