Fredag kan det bli streik i industrien. Meklingen i dette lønnsoppgjøret er nå inne i den dramatiske sluttfasen. 28.600 industriarbeidere er klare til å gå til streik dersom arbeidsgiverne er for knipne. Hvis det blir industristreik, vil nye streiker følge etter i de øvrige oppgjørene. Lærerne og sykepleierne har allerede spent buen så høyt at streik, uavhengig av industrioppgjøret, neppe er til å unngå.
Kravet fra Fellesforbundet i LO og YS-forbundet Parat er at medlemmene må få økt kjøpekraft, altså at lønningene stiger mer enn prisene. I år er det et forbundsvist oppgjør. Industrien går i front og forhandler først. Det såkalte frontfaget legger dermed malen for de påfølgende lønnsoppgjørene, både i privat og offentlig sektor. Fellesforbundets Jørn Eggum mener det er på tide med en solid lønnsøkning. Etter flere moderate oppgjør er det nå arbeidsfolks tur til å få sin del av kaka, er mantraet fra det holdet.
[ Selvsagt skal vi ta EU-debatten nå. ]
Det tekniske beregningsutvalget for lønnsoppgjørene (TBU) har anslått en prisstigning på 3,3 prosent i år. Dette er det magiske tallet i årets lønnsoppgjør. Får man mer enn 3,3 prosent i lønnsøkning, så blir det økt kjøpekraft. Spørsmålet er hvor mye mer som skal til for å unngå streik. Det er det ingen som forteller oss. Partene holder kjeft når det nå mekles, og riksmekler Mats Wilhelm Ruland holder tradisjonen tro kortene tett til brystet.
Bakteppet er to år med koronapandemi og den pågående krigen i Ukraina. «Krigen snudde alle premisser på hodet. Det er en ekstremt vanskelig tid», sa sjefen i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen, da lønnsforhandlingene startet 9. mars. «Vi aksepterer ikke at dette blir gjort til et norsk problem», sa Fellesforbundets Jørn Eggum.
Lønnsoppgjørene i både 2020 og 2021 var preget av korona-krisen. Fellesforbundet og LO nøyde seg derfor med å kreve at kjøpekraften ble sikret, altså ingen økning. Prisveksten i fjor ble imidlertid høyere enn det partene anslo som ramme for oppgjøret. Dermed var det mange arbeidstakere som tapte kjøpekraft.
Lønnsutviklingen må ta hensyn til industriens tåleevne.
Fasiten fra fjorårets lønnsoppgjør viser på den annen side at direktørene fikk mer i lønn enn arbeidstakere flest, både prosentmessig og ikke minst i kroner. Mens gjennomsnittslønna for alle lønnstakere økte med 3,5 prosent, fikk direktørene i privat sektor 4,9 prosent. Til sammenlikning lå rammen, som NHO og LO satte som norm for lønnsoppgjøret, på 2,7 prosent. Direktørene i industrien gikk opp 5,8 prosent i lønn, mens industriarbeiderne holdt seg lojalt til rammen på 2,7 prosent. Direktørene møter seg selv i døra når de holder igjen på de ansattes lønninger.
Poenget med frontfaget er at lønnsutviklingen må ta hensyn til industriens tåleevne. Industrien må ikke tape konkurranseevne mot utlandet. Den ferskeste definisjonen på frontfaget finner vi i Holden-utvalgets tredje utredning, som ble lagt fram i mai 2014. Her er konklusjonen at lønnsveksten i industrien «skal være normgivende for resten av økonomien». På denne bakgrunn angir NHO, i forståelse med LO, hva som ventes å bli den samlede lønnsveksten for industrien.
Frontfaget er ikke et absolutt tak, men en norm. Derfor kan det være rom for å løfte noen grupper som har blitt hengende etter lønnsmessig. Men nå mener Unio-familien at hele offentlig sektor skal løftes. Det vil være i klart strid med frontfagsmodellen. Dersom det gjøres store unntak fra denne normen, vil det fort bli en alles kamp mot alle. I neste omgang får vi en lønnsspiral som fører til at norske industriarbeidsplasser ofres. Da blir det færre til å finansiere offentlig velferd.
Nå er det mange bedrifter som går godt økonomisk. Derfor krever LO-familien økt kjøpekraft ved årets lønnsoppgjør. Fellesforbundet krever at lønnstilleggene skal komme som kronetillegg. Begrunnelsen er at dette vil gi en mer rettferdig fordeling av lønnsmidlene enn et prosentvist tillegg, som innebærer at det gis mest til de med høyest lønn. Videre krever Fellesforbundet særskilte tillegg for de lavest lønte.
Partene er uenige om hvor mye av rammen som bør gis i form av sentrale tillegg. Stein Lier-Hansen peker på at det er stort strekk i laget. Noen bedrifter går godt, mens andre sliter. Dette brukes som argument for at mest mulig av lønnspotten bør gis lokalt på den enkelte bedrift. Jørn Eggum er uenig. Han vil ha mest mulig av lønnsøkningen i form av sentrale tillegg. Alternativet er at det bygger seg opp enda større lønnsforskjeller i det norske samfunnet.
Vinterens høye strømpriser er også en utfordring som slår inn i lønnsforhandlingene. Stortinget har vedtatt en midlertidig støtteordning til husholdningene og redusert el-avgiften. Og nå har regjeringen varslet at strømstøtten forlenges ett år fram i tid. Dermed blir TBUs anslag for årets generelle prisvekst 0,8 prosentpoeng lavere enn den ellers ville ha vært. Dette er et kjærkomment bidrag inn i lønnsforhandlingene.
Saken fortsetter under videoen
Norges Bank spår en lønnsvekst i år på 3,7 prosent. Dette er nok et poeng som Jørn Eggum & co vil bruke for alt det er verdt når det hardner seg til fram mot meklingsfristen ved midnatt 31. mars. Det er god grunn til å tro at det vil bli meklet på overtid også denne gangen. Det er først når partene virkelig har kniven på strupen at det blir bevegelse i forhandlingene. Økt kjøpekraft er et berettiget krav. Arbeidsgiverne må strekke seg langt denne gangen. Alternativet er en streik som ingen egentlig ønsker. Magefølelsen er at partene blir enige. Jeg tipper at oppgjøret i industrien ender med en ramme på 3,6 prosent.