Oppdatering: Med innførselen av nye lover, har Russland nylig gjort det mulig å dømme journalister til inntil 15 års fengsel for spredning av «falsk informasjon» om krigen. Tre dager etter at denne kommentaren opprinnelig sto på trykk, ble risikoen derfor for stor for fredsprisvinner Dmitrij Muratov og hans redaksjon. Novaya Gazeta meldte på egne nettsider mandag 28. mars at avisen innstiller all aktivitet fram til «spesialoperasjonen i Ukraina» er over. På det tidspunktet hadde avisen mottatt to advarsler fra det russiske medietilsynet Roskomnadzor.
Tre og en halv måned etter at han fikk Nobels fredspris, er det med betydelig risiko at Novaja Gazeta-redaktør Dmitrij Muratov gir ut sin avis som trosser den russiske krigssensuren mer enn noen annen. I tillegg har han gått offentlig ut og donert fredsprismedaljen til inntekt for de millioner av ukrainere som nå er på flukt fra russernes kuler og bomber.
Denne modige handlingen fikk meg til å tenke på ordene i Muratovs takketale i Oslo rådhus 10. desember i fjor. De ble framført i en form som minnet mer om en appell enn en tale. Der og da bet jeg meg mest merke i en passasje om journalister som er blitt drept på grunn av sitt virke. Muratov framhevet at prisen var til hans kolleger fra Novaja Gazeta som har mistet livet, og ramset opp navnene til Igor Domnikov, Yuri Shchekotschikhin, Anna Politkovskaja, Anastasija Baburova, Stas Markelov og Natasha Estemirova. Det gjorde dypt inntrykk.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/HTK7HT36ZBF6REH7B44WBP767E.jpg)
[ Her følger du Ukraina-krisen direkte ]
Når jeg nå leser takketalen om igjen i ettertid, ser jeg imidlertid at det er andre passasjer som også burde ha festet seg. Muratov brukte talerstolen som Nobels fredspris gir til å varsle verden om den utenkelige krigen som skulle komme: «I mitt land – og ikke bare der – er det vanlig å tenke at politikere som unngår blodsutgytelse er svake. Mens å true verden med krig, er plikten til sanne patrioter. De mektige fremmer aktivt ideen om krig».
Han pekte spesielt mot det som noen måneder senere er blitt Europas slagmark, og snakket om det ødelagte forholdet mellom Ukraina og Russland som det vil ta generasjoner å reparere. «I hodet på noen gale geopolitikere, er ikke en krig mellom Russland og Ukraina noe umulig lenger», advarte fredsprisvinneren.
Her vender en familie i Kyiv tilbake til sitt hjem etter et bombeangrep:
[ «God fredag» om å forstå Vladimir Putin: Du og æ på Brandenburger Tor ]
Tre og en halv måned etter den helt spesielle fredspristalen, er det dessverre mye som har vist seg å slå til av Muratovs dystreste spådommer. Samtidig finner jeg en slags trøst i at noe av det han snakket om også er snudd opp ned. For eksempel tror jeg ikke lenger at det er sant at «verden har falt ut av kjærlighet til demokratiet», for å låne Muratovs ord, eller at Vestens demokratier er i ferd med å gå over til å bli diktaturer. Ei heller tror jeg lenger at det er riktig at «vi har en illusjon om at fremgang kan oppnås gjennom teknologi og vold, og ikke gjennom menneskerettigheter og friheter». Takket være den elendigheten som fredsprisvinneren advarte mot, er verden i stedet i ferd med å finne tilbake til det han etterlyste: Kjærligheten til demokratiet. God fredag!