Kommentar

Russland har bokset over sin vektklasse og blitt avslørt

Krigen i Ukraina går trått for russerne. Ikke bare fordi ukrainerne yter sterk motstand, men fordi det er avdekket store svakheter i det russiske militærvesenet.

En tanks med pro-russiske soldater utenfor den separatiststyrte byen Volnovakha i Donetsk, øst i Ukraina, 12. mars.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Felttoget korrigerer det bildet mange har hatt av Russlands militære kampkraft. Det russiske forsvarsbudsjettet var i 2020 på 62 milliarder dollar, ifølge det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRIs årbok for 2021. Mye går til atomvåpen. Det som blir igjen til konvensjonelle styrker er derfor beskjedent. Nasjonalproduktet som understøtter styrkene er også beskjedent, på nivå med Spanias. Krigen er blitt en stresstest på det russiske forsvaret, og det er fristende å si at resultatet er «ikke bestått». Men kanskje er det riktigere å si at svakhetene speiler ressurstildelingen.

I 2020 brukte Tyskland (uten atomvåpen) 53 milliarder på forsvaret, og med den økningen som nå er varslet vil det tyske budsjettet overstige det russiske. Storbritannia (med en liten atomstyrke) brukte 59 milliarder. Der er det også varslet betydelige økninger. Målt i kjøpekraft får russerne mer igjen for pengene enn sine vestlige motparter, men vi vet ikke hvor mye mer, for all statistikk er basert på valutakurser. Til gjengjeld har de et enormt asiatisk territorium å forsvare.

Imens gjør den vestlige verden mer av det den har gjort i mange år: Ruste opp. Nato har vært fiksert på et tall – minst 2 prosent av nasjonalproduktet – ikke på hva pengene skal brukes til. Annekteringen av Krim i 2014 var en driver, og nå gir krigen i Ukraina et kraftig løft oppover.

Under den kalde krigen prøvde partene å skaffe seg sikkerhetsmarginer ved å innføre nye våpensystemer, bare for å registrere at motparten svarte med samme mynt. Resultatet var som regel redusert sikkerhet for begge. Da den kalde krigen kulminerte prøvde de å legge dette sikkerhetsdilemmaet bak seg til fordel for felles sikkerhet, det vil si samarbeid om tiltak som er til fordel for begge. Man innså at økt sikkerhet ikke kunne oppnås ved ensidig opprustning.

I dag er situasjonen en annen. En aggressiv, men relativt svak motpart prøver å ta seg til rette i nabolaget. Da er det fritt fram for å møte aggresjonen med styrkeoppbygging og økonomisk krigføring, for Russland er ikke i stand til å svare på noen av delene. I den nye bølgen av kald krig er sikkerhetsdilemmaet satt på sidelinjen.

Hva er siktemålet? Mange håper at det russiske regimet vil slå sprekker og falle, eller at økonomien vil bryte sammen og ta regimet med seg i dragsuget. Den franske finansministeren har erklært økonomisk og finansiell krig mot Russland med sikte på økonomisk kollaps, og den britiske utenriksministeren har ordlagt seg i lignende vendinger. Dette er neppe kjølig analyse, men topper på en stemningsbølge. Mye skjer i forbannelse over de russiske overgrepene, i rettmessig harme.

Det er uklart om de vestlige landene er mest opptatt av å tvinge Russland i kne eller å få slutt på krigen. Dette er ikke samme sak. Hvis man tenker mest på ukrainerne er man kanskje villig til å legge noen sanksjonslettelser i potten med tanke på en politisk løsning som kan få russerne ut og krigen til en avslutning. Hvis man er mest opptatt av å tukte russerne vil sanksjonene bli stående – lenge.

Hvis man er mest opptatt av å tukte russerne vil sanksjonene bli stående - lenge

—  Sverre Lodgaard

Både Russland og Vesten virker ambivalente med tanke på en politisk løsning. Vi vet ikke om russerne foretrekker en militær løsning framfor en politisk. De sier de ikke gir seg før målsettingene med felttoget er oppnådd, men så lenge vi ikke vet hva krigsmålene er, er vi like kloke. Skulle det ende på vilkår som president Volodymyr Zelenskyj antyder at han kan akseptere – blant dem et demilitarisert Ukraina utenfor Nato – vil det svi i vestlige kretser som mener russerne i så fall slipper for billig.

Alliansen er overlegent sterk og sterkere skal den bli. Nå er det bonanza både for rustningsindustrien og andre forsvarsrelaterte formål. Hvor mye er nok? Svaret må gi politisk mål og mening og ha et rimelig klart internasjonalt strategisk siktemål.

USA har tradisjon for slikt, men er grunnleggende uforutsigbart. Det er ikke gitt at en ny administrasjon vil satse på Nato. Europa vil alltid figurere i USAs globale strategi – Norge ikke minst på grunn av vår nærhet til de russiske basene på Kola – men med et svekket Russland og et styrket Europa kan bilaterale avtaler med land i framskutte posisjoner være nok. De amerikanske ressursene skal konsentreres om oppdemmingen av Kina – det er et fast punkt – og da kan Europa med fordel overlates mer til seg selv.

EU styrker sitt forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeid og har ambisjoner om å bli en geopolitisk aktør. Så langt har det gått langsomt, og ansikt til ansikt med krigen i Ukraina er det Nato som har vært det naturlige samlingspunktet. Kan hende fortsetter det slik, man kanskje vil EU finne sammen på eget initiativ og ytre påtrykk, for eksempel i en indre kjerne rundt Frankrike og Tyskland.

Russland har bokset over sin vektklasse og blitt avslørt, men landet er fortsatt en ledende atommakt ved siden av USA. Begge er interessert i tiltak som kan redusere faren for krig ved uhell og misforståelser: God kommunikasjon, klare kjøreregler og stasjonering av styrker et stykke fra hverandre. Behovet synes størst i Østersjø- og Svartehavsregionene og for atomvåpnenes del i våre nordområder. Samtaler om stabiliserende og risikoreduserende tiltak var på gang da Ukraina-konflikten startet og kan bli gjenopptatt så snart det verste er over.

Den norske basepolitikken er blitt «den politikken regjeringen til enhver tid fører», skriver Aftenposten. Det har blitt mindre beroligelse og mer avskrekking, men her bør vi trå forsiktig, for i denne sektoren gjelder det gamle sikkerhetsdilemmaet fortsatt.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen