Kommentar

Lille land - hva nå?

Det særegne med et vendepunkt er at man kan ikke stå på begge sider av det, samtidig.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

«Lille land – hva nå?» – var tittelen på en bok Knut Frydenlund (Ap), som var utenriksminister for Norge hele fire ganger i forrige århundre, ga ut i 1982. Tittelen er blitt stående fordi den så godt oppsummerer Norges plass og rolle i verden. Også i dag.

Tirsdag holdt den nåværende utenriksministeren, Anniken Huitfeldt (Ap), den utenrikspolitiske redegjørelsen for Stortinget. Det var en grundig gjennomgang av hva som har skjedd og hvor vi står nå, og selvfølgelig handlet det meste om Ukraina. Nøyaktig hvor usikkert alt er, piplet tydelig fram mellom linjene. Huitfeldt sa for eksempel både at et sikkerhetspolitisk vendepunkt er i emning, og at krigen som nå raser er et vendepunkt.

Det mest presise er likevel å si at vi er forbi et vendepunkt. Det er ikke noe vi har foran oss, men bak oss. Så kan man alltids diskutere om det inntraff 24. februar 2022, eller i 2014 da Krim ble annektert, eller i 2008 da Georgia ble invadert, slik tidligere utenriksminister Ine Eriksen Søreide (Høyre) peker på.

I Hurdalsplattformen, som er Ap/Sp-regjeringens politiske grunnlag, står det at regjeringen ønsker å «videreutvikle det bilaterale samarbeidet med Russland i nord med særlig vekt på samarbeidet om hav, ressurser, klima og kystrelaterte spørsmål i Barentshavet og Arktis». Barentsrådet og Arktisk Råd nevnes spesifikt. Nå er samarbeidet satt på hold.

Det kan ende med at en utnevnelse det politiske Norge brukte store deler av høsten på å diskutere, ikke blir noe av

Det er et talende eksempel på hvor raskt alt har endret seg. Men der Huitfeldt er tydelig på at vi har med et vendepunkt å gjøre, sier hun lite eller ingenting om hva som ligger foran oss.

Det er vanskelig å spå, særlig om framtiden, og særlig når det er krig i Europa. Men på noen punkter kunne Huitfeldt med fordel ha vært tydeligere. Politiske ledere bør vise vei, særlig når det er krig og krise. Bør vi reagere raskere framover enn vi har gjort til nå? Bør vi sende mer militært materiell? Hva betyr krigen for vårt forhold til Europa? Er det lenger noe poeng i å utrede et alternativ til EØS-avtalen? Hvis vi skal utrede den, bør ikke et norsk EU-medlemskap være en del av den undersøkelsen? Bør vi ha flere sikkerhetspolitiske garantier enn Nato dersom Trump eller en trumpist kommer tilbake i Det hvite hus om to og et halvt år? I det hele tatt: Lille land – hva nå?

En konsekvens av krigen kan bli at Jens Stoltenberg ikke blir ny sentralbanksjef, likevel. For to uker siden meldte Dagsavisen at flere allierte i Nato sterkt oppfordret Stoltenberg til å fortsette som generalsekretær lenger enn til 1. oktober, når han etter planen skal gå av. Oppfordringene har fortsatt å komme etter at han ble utnevnt til sjef for Norges Bank. Tirsdag morgen kom Dagens Næringsliv med en ny løypemelding. Presset for å fortsette er nå så sterkt at Stoltenberg skal ha tenkt seg om en gang til.

Det kan altså ende med at en utnevnelse det politiske Norge brukte store deler av høsten på å diskutere, ikke blir noe av. Det sier også noe om hvor raskt alt har endret seg fullstendig. Et nytt signal om hvilken vei det går kan vi få allerede denne uken. Det er verdt å merke seg at ingen østeuropeiske land, som med letthet kunne ha hevdet at det nå er deres tur til å ha generalsekretæren, har lansert noen kandidater. Stoltenberg har nok aller mest lyst til å returnere til Oslo, men hvis Joe Biden ringer og ber ham bli i Brussel, er det vanskelig å tenke seg at Stoltenberg svarer nei.



Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen