Kommentar

Når bussene fylles med kjærlighet

I møte med terror og militærmakt er kjærlighetsspråket noe av det mest kraftfulle. Ti år etter Utøya-tragedien husker vi fortsatt kronprins Haakons ord under den store minnemarkeringen rett etter udåden: «I kveld er gatene fylt av kjærlighet».

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Krigen i Ukraina har utløst kjærlighetsaksjoner i hele Europa. Alle ville hjelpe dem som nå er på flukt. Det gjelder også i Norge. I små gatestumper finner vi barn som stiller seg opp bak et campingbord og selger vafler til inntekt for de som trenger hjelp. Tonnevis av klær samles inn med håp om at tøyet kan sendes til det krigsherjede landet.

I Den norske kirke på Notodden gikk sokneprest Runa Lia og hans medhjelpere noen skritt lenger. På rekordtid samlet de inn en halv million kroner, og for fjorten dager siden sendte de av gårde fire turistbusser til den ukrainske grensen i Polen. Bussene var fullastet med nødrasjoner, hjelpeutstyr og varme klær. Det viktigste var likevel å ta med 152 flyktninger tilbake til Norge. Disse ble kjørt til flyktningemottaket på Helsfyr. Mange var så heldige at de ble møtt av slektninger som tok dem med hjem til seg.

Notodden-aksjonen kom i gang som følge av at det gikk lang tid før regjeringen hadde på plass et opplegg for transport fra Ukraina. Ingen av de store hjelpeorganisasjonene befatter seg med transport av flyktninger. Frykten for ufrivillig å bli involvert i menneskesmugling setter en stopper for den slags aktivitet.

Den norske regjeringen har uttalt at den ikke ønsker at private aktører skal drive med denne type transport. Når lokale menigheter gjør det, blir det et problem for Den norske kirke. Selv om hensikten er den aller beste, ønsker ikke kirkeledelsen denne type aktivitet.

På Notodden har dette fått konsekvenser. Avisen Telen kunne sist lørdag melde at sokneprest Rune Lia i forståelse med prosten har sagt opp sin stilling med øyeblikkelig virkning for å stille seg i bresjen for en nyetablert stiftelse som skal hjelpe flyktninger fra Ukraina. Målsettingen er at den skal bli nasjonal.

I dag mandag sendes tre nye busser av sted. Ifølge avisen er det på hver buss en stab bestående av lege, sykepleier, omsorgsperson, tolk og to sjåfører.

– Gjennom denne stiftelsen skal vi koordinere og kvalitetssikre disse bussene, forteller Rune Lia til Telen.

Mange norske frikirkelige menigheter har en lang tradisjon med hjelpesendinger til Ukraina. Over flere år er det en formidabel dugnadsinnsats som ligger bak. Sunnmørsposten hadde for fjorten dager siden en fire sides reportasje om bestemoren Grethe Enerhaug i Herøy. Hun har i regi av en pinsemenighet på Sunnmøre jevnlig kjørt buss til byen Odessa ved Svartehavet. Selv har hun ikke vært medlem av menigheten, men hjelpesendingene engasjerer på tvers av menighetsgrensene.

For regjeringen er det litt av en balansegang å møte dette engasjementet på en god måte. At de som drives av et sterkt ønske om å hjelpe skal bli møtt med en skeptisk holdning, er ikke noe godt signal å sende til frivillige. Særlig varsom må regjeringen og UDI være fordi det gikk så lang tid før luftbroen til Norge var på plass. Den sene håndteringen var i ferd med å bli et politisk problem.

De politiske flokene vil nok løse seg. Sett i et lengre perspektiv, er det viktigere at regjeringen ikke behandler private hjelpere som et problem, men som en viktig ressurs i dugnadslandet Norge.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen