Kommentar

Varme hjerter, kalde hoder

En opprørt amerikansk opinion kan være farlig når balanseøvelsen er historisk vanskelig.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Ukrainas heltepresident Volodymyr Zelenskyj fikk stående applaus da han på lenke fra Kyiv gjestet den amerikanske kongressen. Hyllesten pumper opp trykket.

Nå virker det å være et takt- og stemningsskifte i Washington og USA.

Det var vanskelig ikke å tenke på Winston Churchills tale for samme forsamling 80 år tidligere. De historiske parallellene ble da heller ikke lagt skjul på av Zelenskyj som snakket megetsigende om angrepet på Pearl Harbor og terroren i New York og Washington i 2001.

Applausen er selvsagt, Zelenskyj har som krigsleder gjort alt riktig. Moralen er på hans side om at Vesten må gjøre mer. Men presidentens krav og forventninger, om jagerfly og ikke minst innføring av en flyforbudssone over Ukraina, er ikke forenlige med å holde NATO unna krigen. Strategien framover må ikke bli følelsesstyrt. Krigens utvikling kan ikke styres med mentometerknapp i Washington. Varme hjerter er viktig, men også kalde hoder må til. Kjølighet inntil det kyniske for å unngå at krigen får spre seg eller utløser bruk av atomvåpen.

USA har gjort mye riktig så langt i konflikten. Supermakten har tråkket forsiktig. President Joe Biden har brukt innestemme. Det er blitt bygd en bred, global allianse der spenningen mellom de to kald krig-motpolene ikke har vært den dominerende kraften. «Together. Together. Together, along with our Allies», sa president Joe Bidens i sin State of the union-tale til nasjonen en uke etter det russiske angrepet på Ukraina. USA har ikke ledet an, men latt EU gå i front. Det er Europas krig.

Nå virker det å være et takt- og stemningsskifte i Washington og USA. Retorikken er tøffere. Bidens impulsive ord til pressen denne uka om at Putin er en krigsforbryter er rett, men det er kanskje ikke klokt når situasjonen er så skjør. Uttalelsen har da også utløst forventet harme på russisk side. Responsen var «uakseptabel og utilgivelig». Parallelt med Zelenskyjs tale ble det også kraftfullt fra Det hvite hus presentert en ny militær hjelpepakke til en verdi av over sju milliarder kroner. Moderne, defensive våpen som vil stagge russernes angrep og framstøt mot hovedstaden Kyiv.

Zelenskyj formaninger har også truffet en streng i amerikanske medier, som speiler, men også bygger amerikansk opinion. Mediene presser nå Biden-administrasjonen med spørsmål om flyforbud, om å sende jagerfly, om å involvere seg mer.

Samtidig blir TV-bildene verre og verre. Bildene fra Ukraina ryster alle. The New York Times trykket denne uka et grusomt bilde av en drept familie, en mor og hennes to barn, sammen med en frivillig som skulle geleide dem ut av fare. Kropper og rullekofferter frosset fast i tid. Russerne siktet med overlegg på sivile. Bildet har en enorm kraft. Tenk hvilken effekt Napalm-jenta i Vietnam hadde.

Det begynner nå å synke inn med hvilken brutalitet og menneskefiendtlighet russerne har angrepet sitt såkalte broderfolk. Hva slags regime Kreml faktisk er og hvilken trussel det utgjør mot oss alle.

Angrep på sivile, drepte barn. Bomber mot sykehus, skoler og boligområder. Skrekken i Mariupol. Overgrepet, det ubalanserte maktforholdet og den skrikende urettferdigheten slipper nå løs berettiget harme blant vanlige amerikanere. Denne virkeligheten vil i et demokrati kunne tvinge fram mer handling.

USA og andre NATO-land spiller en veldig aktiv rolle på sidelinja i krigen, men når blir man med i spillet? Når må man?

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen