Da Arbeiderpartiet hadde landsmøte for et snaut år siden (det føles som hundre), ble nesten hvert eneste innlegg avsluttet med partislagordet: «Nå er det vanlige folks tur. Nå er det vanlige folks tur. Nå er det vanlige folks tur. Nå er det vanlige folks tur». Like repeterende og monotont som en dance-hit fra 90-tallet.
Ap og Sp drev sine valgkamper rettet mot hverdagslivet til folk flest: Lommeboka og nærmiljøet. «Nær folk», som Sp sa det. Alle skulle få det litt bedre, sitte igjen med litt mer penger, og komme litt nærmere makt og innflytelse over sitt eget liv.
Annenhver Ap-velger hadde en sak knyttet til lommeboka som den viktigste for sitt valg. Og nå har ikke den lommeboka det særlig bra.
Nå stiger prisene på bensin, matprisene er på vei opp, strømregningene sprer frykt og renteøkningene er spådd å komme nesten like hyppig og regelmessig som de dårlige meningsmålingene. Det hele skyldes to ting: Koronatiltakene og noe som er enda mindre «nær folk» enn den utskjelte, sentrale Oslo-eliten, nemlig en krig i et annet land.
Hvor radikalt verden har endret seg bare siden i fjor høst, fikk vi en påminnelse om torsdag. Da la Statistisk sentralbyrå og Institutt for samfunnsforskning fram de første funnene fra undersøkelsen av valget i 2021. Ikke uventet har de kommet fram til at det var et klimavalg. Den saken var viktig for velgerne til flere partier, ikke bare de klassiske miljøpartiene MDG, SV og Venstre.
Ville velgerne prioritert på samme måte nå? Det er ingen gitt å vite, men det er lov å gjette at svaret er et klart nei. Da den første delen av FNs sjette klimarapport kom i august i fjor, vakte den enorm oppsikt. Saken dominerte den første delen av valgkampen totalt. For to uker siden kom del to, som er minst like dramatisk. Det har knapt noen merket. I en radikalt endret verden druknet den i krigen.
[ Du og æ på Brandeburger Tor ]
16 prosent av alle velgere mente at sosial utjevning var den viktigste saken. Det er nesten sjokkerende hvor stort spriket er mellom høyre- og venstresiden i dette spørsmålet. Én – 1 – prosent av Høyres velgere mente sosiale forskjeller var en viktig sak. For Venstre? Null prosent. For Frp? Null prosent. Og det i et samfunn der forskjellene har økt, jevnt og trutt, gjennom flere år.
På venstresiden ser dette fullstendig annerledes ut. 44 prosent av Rødts velgere og 39 prosent av SV-velgerne peker på sosial utjevning som en viktig sak. For Ap var tallet 29 prosent. I tillegg pekte 11 prosent av Ap-velgerne på skatter og avgifter, og ytterligere ni prosent krysset av på økonomi, industri og sysselsetting. Annenhver Ap-velger hadde med andre ord en sak knyttet til lommeboka som den viktigste for sitt valg. Og nå har ikke den lommeboka det særlig bra.
Det normale nå er at alt er unormalt. Trygve Slagsvold Vedum og Jonas Gahr Støre styrer et helt annet land enn det de drev valgkamp for å overta i fjor. Den ene krisen er knapt over før den neste er i gang. Budsjettkonferansen på Klækken denne uka må ha vært selsom – hvordan skal man planlegge et budsjett for 2023 når man ikke vet hvordan verden kommer til å se ut neste uke?
Norge styres fra den ene krisepakken til den neste. Det vi trodde var en unntakssituasjon under pandemien, der nye milliardpakker stadig ble lagt på gavebordet, fortsetter som det reneste pakkeforløpet. Vi har allerede fått en strømpakke, flere koronapakker, krigspakke, og nå kommer kravene om at det også skal kastes en bensinpakke på det ulmende bålet av uvilje. I tillegg forbereder vi oss nå på en historisk flyktningekrise, der siste anslag er at det kan komme 100.000 mennesker på flukt til vårt land.
Nå kommer kravene om at det også skal kastes en bensinpakke på det ulmende bålet av uvilje.
De siste årene har det vært tilnærmet gratis å låne penger. De elleville, tosifrede rentesatsene på 90-tallet er et fjernt og utdøende minne. Etter et par uker med høye bensinpriser fikser vi det bare ikke, og roper på hjelp fra staten. For all del, det finnes fattige folk i Norge som vet så altfor godt hva det vil si å ha dårlig råd. Men det store flertallet er ganske uforberedt på økonomisk uvær med storm i kastene.
Hvordan skal Støre og Vedum klare å balansere alt dette? Hvis de ikke deler ut krisepakker, vanker det kritikk fra både høyre og venstre og flere triste meningsmålinger. Dersom de likevel deler ut slike pakker, vil renta øke enda mer. Samtidig skal de forklare hvorfor en styrtrik stat er så gnien. Hvorfor det ikke er vanlige folks tur. Hvorfor de ikke er nær folk.
[ Det sies at det ikke finnes vinnere i krig. Men det er ikke sant. ]
Det krever store pedagogiske evner og en bunnsolid forståelse for kommunikasjon for å få gjennom et budskap om at nå blir det magre tider for folk flest i styrtrike Norge. Mange regjeringer har prøvd det, ingen har klart det spesielt godt. Vi snakker jo ikke engang om de stigende forventningers misnøye denne gangen, nå dreier det seg om de berettigede forhåpningers skuffelse.
Mange av disse problemene får ikke Støre og Vedum gjort noe med. Krig og internasjonale konjunkturer vedtas ikke på en budsjettkonferanse, og gammel moro på ekspansive koronabudsjetter kan de heller ikke få til å forsvinne.
Regjeringen Støre er både i mindretall og en koalisjon, og tilhører dermed den svakeste kategorien en regjering kan havne i. Den blir presset på alle fronter, den må slite seg gjennom omkamper i Stortinget, og den risikerer å bli malt sakte i stykker. Spørsmålet er om det holder i møte med den verdenen vi nå lever i.