Det er en ganske vanlig historie i altfor mange av verdens land. En offentlig etat griper inn i den byråkratiske saksgangen og krever særhensyn i akkurat denne ene saken. På grunnlag av vage formuleringer som «en totalvurdering». Og slik slipper den mektige mannen med de gode kontaktene unna samme vurdering som oss andre.
I andre land, men ikke i Norge. Ikke i verdens likeste land, med et uhildet byråkrati og samme regler for kronprinsen som for Johnny fra Stovner?
Vi tåler ikke tvil om hvorvidt det er likhet for loven i det norske byråkratiet
En serie avsløringer i avisa Klassekampen rokker ved dette bildet. I fjor kunne avisa fortelle om to alvorlige varsler om forhold i Skatteetaten. Ifølge varslerne griper personer i Skattedirektoratet inn i det enkelte skattekontors saksbehandling, og styrer på den måten utfallet av enkeltsaker.
For å skjønne hvorfor det er problematisk, må vi ta en liten omvei om hvordan Skatteetaten er oppbygd. Skatteetaten består av Skattedirektoratet og skattekontorene. Det er skattekontorene som behandler sakene. Skattedirektoratet har det overordnede faglige og administrative ansvaret. Direktoratet behandler ikke enkeltsaker, utover at de håndterer noen typer klagesaker. Varslene Klassekampen omtaler, hevder altså at direktoratet har grepet inn i skattekontorenes behandling av enkeltsaker – og at det skal ha skjedd etter påvirkning utenfra. Avisa viste i desember i fjor til to konkrete saker der aktører skal ha sluppet billig unna etter å ha fått innsidehjelp.
[ Slik snakker du med voksne om Putins krig ]
Kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget undersøkte på bakgrunn av avsløringene Skattedirektoratets praksis med å instruere skattekontorene. Svarene fra Finansdepartementet beroliget komiteen, som la vekk undersøkelsen. Nå vil SV ha en ny runde i komiteen. For Klassekampen har lagt nye elementer på bordet den siste uka.
I 2015 ble Skatt øst instruert av Skattedirektoratet om å droppe et krav på 106 millioner kroner mot Fred. Olsen-konsernet. Det skjedde etter at direktoratet ble kontaktet av konsernets advokater – og til tross for at kravet til Skatt øst var basert på en rettskraftig dom. Ingen i direktoratet vil fortelle i avisa eksakt hvorfor det skjedde, men både lang saksbehandlingstid og «samlet vurdering» nevnes.
Det finnes ingen statistikk over hvor mange ganger direktoratet har grepet inn i slike saker, men juridisk direktør i skattedirektoratet, Harald Johannessen, lover at det er snakk om «mindre enn en håndfull saker i året». Tidligere skattedirektør Hans Christian Holte er litt vagere når han kan fortelle at hans inntrykk er at «dette dreier seg om svært få saker, kanskje bare en håndfull per år».
Jan-Egil Kristiansen, som var leder for krimenheten i Skatt øst i elleve år, forteller en annen historie. «Jeg ble presset til å legge bort krav», sier han til Klassekampen. Han beskriver hvordan det var et privilegium forbeholdt noen få aktører med mektige advokater å få saken prøvd på nytt ved å gå via direktoratet. Kristiansen, som pensjonerte seg i høst, forteller også at han de siste årene opplevde stadig oftere at direktoratet grep inn i saker på hans bord.
Dette er et komplisert saksfelt. Skattedirektoratet avviser skattekameraderi og lover at rutinene har vært gode nok for når og hvordan direktoratet kan gripe inn i enkeltsaker. Det får vi håpe. Vi tåler ikke tvil om hvorvidt det er likhet for loven i det norske byråkratiet.
Vi får håpe at kontroll- og konstitusjonskomiteens nye undersøkelser fjerner tvilen Klassekampens avsløringer har skapt om hvorvidt det norske skattebyråkratiet er kjedelig, traust og til å stole på.