Kommentar

Ministeren mot strømmen

Strømprisene bidrar til en ubehagelig følelse av avmakt i det norske samfunnet.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

I det disse ordene skrives tirsdag morgen, har strømprisen nådd enda et toppnivå. En halvraus dusj på ti minutter for å vekke en sliten kropp, koster 42 kroner og 93 øre. En kilowattime koster over ti kroner, inkludert påslag og avgifter. Strømmen er altfor dyr. Og det har den vært lenge. For lenge.

Men bakteppet har endret seg radikalt de siste ukene. Det er krig i Europa. En konsekvens av Russlands invasjon av Ukraina er at utbyggingen av en lenge planlagt gassledning fra Russland til Europa, North Stream 2, er utsatt, kanskje for godt. Sanksjonene mot Vladimir Putins regime presser prisene på livsnødvendig olje og gass til himmels. Sårbarheten og svakhetene i Europas energiforsyning blottlegges. Energikrisa var prekær før krigen i øst. Nå er den eksistensiell.

Forutsetningene i kampen mot strømprisene endret seg da Russland invaderte Ukraina

Dette er virkeligheten som møter Terje Aasland (Ap), som ble utnevnt til olje- og energiminister mandag. Som forgjengeren Marte Mjøs Persen fikk erfare: Dette er trolig en av landets minst takknemlige oppgaver om dagen.

Norge er selvforsynt med ren strøm. Men vi er koblet på det europeiske kaoset gjennom, først og fremst, to ferske kabler til Tyskland og Storbritannia. Vi som bor i Norge får betale prisen for disse kablene nå – bokstavelig talt. For å si det med Manifest Tankesmies pamflett «Det store strømsjokket»: «Vi har ikke en strømkrise. Vi har en strømpriskrise». Det er unødvendig – og uholdbart.

Vi kan ikke holde oss med et strømmarked helt ute av kontroll. Det vil føre til industridød og gjøre Norge til en ren råvareleverandør. Strømprisen er også en driver for et inflasjonsnivå som burde bekymre oss alle. Det går mot dyrtid.

Regjeringen bidrar på kort sikt til at folk slipper å gå fra gård og grunn. Det er bra. Men det er også en konsekvens av slett politisk håndverk, over mange tiår. Vi har skapt et dysfunksjonelt marked for en vare som ikke egner seg til slikt. Strøm er en basisvare, en forutsetning for liv og lys, for produksjon, fotballkamper og kinovisninger. Det er en fallitterklæring at folk i Norge må få støtte til å betale for en vare vi har i overflod, for å kompensere for et system som ikke fungerer.

Alt dette gjelder fortsatt. Det var en tabbe å bygge ut kabler uten mulighet til å styre eksporten eller regulere prisene. Det har likevel sneket seg inn et «men» her. Forutsetningene i kampen mot strømprisene endret seg da Russland invaderte Ukraina.

Ikke slik at Putin er direkte ansvarlig for vårt nasjonale strømbrudd. Det er kablene til utlandet, ikke russernes invasjon, som gjør at prisforskjellene er så store i landet vårt. I Nord-Norge, der strømprisen knapt berøres av tyskernes og britenes galopperende priser, er snittprisen på én kilowattime 15,84 øre i tirsdag 8. mars. I Oslo er prisen nesten 20 ganger høyere.

Likevel. Dette «men»-et har en tyngde. Norge er ikke en øy, upåvirket av verdenshistoriens av og til brå kast.

Norges bidrag til et helt nødvendig, men dårlig planlagt grønt skifte i Europa, er én ting. Krigen er noe ganske annet. Krigen er ikke villet, den er kastet på oss. Det skulle bare mangle at strømmen vår, som oljen og gassen, bidrar til å gjøre det mulig for Europa å gjøre seg mer uavhengig av russisk energi.

Motstand mot vår uregulerte tilknytning til det europeiske markedet blir gjerne kalt egoisme – eller populisme. Det er å snu ting på hodet. Det finnes selvsagt ulike motiv blant de mest markante motstanderne, på samme vis som det finnes både progressiv og reaksjonær motstand mot EU i befolkningen.

Trolig holder likevel følgende påstand vann: Det er ingenting i veien med solidariteten til folk i Norge. Motstanden mot strømprisene handler ikke om manglende vilje til å bidra i kampen mot autoritære krefter nå, eller manglende vilje til å bidra i et grønt skifte, som argumentasjonen lød fram til for to uker siden. Hvem vil vel ikke redde jorda?

Nei, det er en opplevelse av å være ført bak lyset som ligger til grunn for raseriet. Kablene til utlandet og de europeiske prisene ble påført oss, uten åpen debatt. Vi føler oss bondefanget. Det fører til en følelse av avmakt.

Det fantes advarsler, fra fagbevegelsen, politiske partier, organisasjoner og enkeltpersoner. Det ble oversett. Det var et feilgrep som gjør noe med tilliten til våre politikerne. Det er ingen grunn til å holde seg med en gruppe heltidspolitikere om de ikke evner å se konsekvensene av det de bestemmer.

Den nye olje- og energiministeren beskrives som «gryteklar» av statsminister Jonas Gahr Støre. Det får vi håpe han er. Jobben som venter er stor, og det er grenser for hvor lenge regjeringen kan gjemme seg bak en energikommisjon som skal løse alle problemer.

Terje Aasland virker å skjønne at han må forlenge, og gjerne forbedre, strømstøtten. På lang sikt må han vise at han lytter, forstår og er villig til å ta folks bekymringer på alvor.

Da vil han nok finne vilje i befolkningen til å bidra med det vi kan – for å redde både Europa og jorda.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen