Kommentar

Manglende ballkontroll

Det lukter ikke vafler når fotballfamilien møtes til årsmøte. Det stinker penger.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

I helgen ble Fotballtinget, fotballens årsmøte, gjennomført på Ullevaal stadion. Lise Klaveness ble valgt til ny president. Det er et lite kontroversielt og historisk valg. Langt mer oppsiktsvekkende er det røde kortet som Norges Fotballforbunds Kontrollutvalg ga egen organisasjon og styre.

Selv med Kontrollutvalgets dirrende ord med seg i inn årsmøtet, unnlot forbundet å informere egne medlemmer.

Får man rødt kort i fotballen, må man av banen. Får man det som organisasjon, skjer det ingenting. Store bokstaver fra Kontrollutvalget får ingen konsekvenser. Det er lite annet enn skandaløst. De som er valgt til å passe på at landet viktigste idrett følger egne lover og regler, ble rett og slett ignorert. Ting-salen virket paralysert. Sittende president Terje Svenden skulle jo uansett byttes ut, hvem skulle ansvarliggjøres?

Fotballen er et svært ubalansert lag. På toppen: En rik elite av toppklubber. Og en profesjonalisert forbundsadministrasjon med stor makt og med ledere som hever millionlønninger. Folk i posisjoner der stjernestøvet fra verdens største idrett drysser ned. På bunnen: Hundrevis av breddeklubber som drives på dugnad med vaffelsalg som viktigste inntektskilde. Spriket er enormt. Økonomisk og kulturelt. Det er dresser mot treningsdresser.

Det demokratiske underskuddet bekymrer Kontrollutvalget, som i sin beretning for 2021 skriver: «Det er Kontrollutvalgets oppfatning at NFFs forvaltningspraksis med fordeling av store deler av fotballfamiliens inntekter forankret i langsiktige avtaler med interesseorganisasjon (-er), uten å sikre reell innflytelse fra Forbundstinget, ikke kan anses som en forsvarlig forvaltningspraksis».

Utvalget sier rett ut at måten NFF forvalter sine inntekter på, er uforsvarlig. Det burde skapt røre på et årsmøte der medlemsklubbene, store og små, skal bestemme. «Det er Kontrollutvalgets oppfatning at Forbundstinget ved denne forvaltningspraksisen ikke gis reell innflytelse på hvordan Fotballforbundets samlede midler fordeles mellom topp og bredde, mellom kvinner og menn, mellom aktivitet og administrasjon».

Det kontrollutvalget er bekymra for er fordelinga av de pengene som kommer inn til NFF fra salget av TV-rettigheter. Hver tredje krone NFF har i inntekter, over 300 millioner kroner i år, kommer fra medieavtaler, gjort sammen med sammenslutningen av de norske elitelagene, Norsk Toppfotball. Det øverste organet i norsk fotball, det årlige Fotballtinget, symbolet på medlemsdemokratiet i fotballen, har ikke noe det skulle sagt om bruken av disse pengene.

Selv med Kontrollutvalgets dirrende ord med seg i inn årsmøtet, unnlot forbundet å informere egne medlemmer om en splitter ny avtale som nå er inngått. Ifølge Norsk Toppfotballs styreleder Cato Haug ble det inngått en historisk, ny samarbeidsavtale mellom Fotballforbundet og de to toppfotballorganisasjonene fredag kveld. Lørdag åpnet Fotballtinget. Det er en utsøkt illustrasjon på fotballens maktfordeling. Og enorme arroganse.

Premissene for denne avtalen skulle vært diskutert bredt i klubbene på forhånd. Delegatene på Ullevaal skulle vært gitt en mulighet til å sette seg inn i den. I stedet fikk vi en saksbehandling som avdekker en total mangel på respekt for Fotballtinget som organ.

Man skulle tro at ord fra kontrollutvalget om at «prosessene rundt fastsettelse av ressursfordelingen har vært preget av manglende åpenhet, innsyn og mulighet for kontroll», ville tvunget fotballens topper til å dele med Fotballtinget detaljene i en avtale som skal fordele mer enn fire milliarder kroner de neste årene. Hvor går pengene? Og kanskje ville det utløst debatt at Fotballforbundets brøk blir betydelig redusert i den nye avtalen.

Ingen detaljer ble gjort kjent, selv om Haug fra scenen bedyret at alt skulle gjøres kjent. Fotballens årsmøte ble holdt i mørket. Med beroligende ord om at det var en god avtale og at kaka til fordeling var blitt større. Slapp av. Men innholdet i avtalen, de økonomiske disposisjonene, blir først kjent for offentligheten etter at møtet er hevet og muligheten for debatt og påvirkning er borte.

Det er et uttalt og prisverdig mål å holde familien samla, men det virker å forutsette at demokratiet i organisasjonen settes til side. Pengemakta må få gjøre som den vil. Riset bak speilet er at eliten takker for seg, slik den har gjort i mange andre land. Norsk fotball er fortsatt i prinsippet samla, men den er et skinndemokrati i alle spørsmål som berører fotballens største inntekter.

Den nye presidenten, for både dressene og vaflene, må selv kjenne etter. Men kontrollutvalgets leder Janne Dirdals oppgitte ord fra talerstolen om den nye avtalen, er dramatiske: «Tinget burde hatt innflytelse. Dette er en prosess som ikke inngir tillit».

Det er ord å ta med seg, Lise Klaveness. Og det store spørsmålet framover for Fotballtinget som institusjon, må være: Skal det være et demokratisk skuespill eller et reelt beslutningsorgan for norsk fotball?

Kommentatoren er styreleder i Grüner Fotball og deltok på Fotballtinget som delegat.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen