Kommentar

Ukraina-krisens latinamerikanske sideshow

Når konflikter med USA i russiske nærområder blusser opp, så bruser Russland med fjærene i Latin-Amerika.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Lite signaliserer en ny kald krig like tydelig som når Russland svarer USA med fremstøt i Latin-Amerika. I ly av spenningen rundt Ukraina, har vi de siste ukene sett toppmøter mellom Putin og Argentinas og Brasils presidenter, og trusler fra Russland om å sende militære styrker til Venezuela og Cuba. Men like mye som et russisk fremstøt, kan de siste ukenes aktivitet forstås som latinamerikansk pragmatisme og evne til å utnytte en stormaktspolitikk i endring. Bakteppet er USAs svekkede innflytelse i regionen. Om Ukraina-krisen ender med nye sanksjoner mot Russland, kan den svekkes ytterligere.

Det er nesten blitt en tradisjon at når konflikter med USA i russiske nærområder blusser opp, så bruser Russland med fjærene i Latin-Amerika. Som et svar på USAs militære tilstedeværelse i Svartehavet i 2008 sendte Russland atombærende bombefly til Venezuela, og gjennomførte en militærøvelse og en diplomatisk offensiv. I 2014 dro Russland på frierføtter til Latin-Amerika med gjeldsslette og våpenavtaler, og fikk nesten hele regionen til enten å avstå fra å stemme for FN-resolusjonen som fordømte Russlands okkupasjon av Krim, eller å stemme mot. Da konflikten blusset opp igjen i 2018, truet Russland med å etablere en militærbase utenfor Venezuela.

Russland har fortsatt med å styrke sin tilstedeværelse i Latin-Amerika gjennom våpensalg, oljeinvesteringer og landbruksavtaler

—  Benedicte Bull

Etter det har Russland fortsatt med å styrke sin tilstedeværelse i Latin-Amerika gjennom våpensalg, oljeinvesteringer og landbruksavtaler. Samtidig har man bygget opp sin «myke» makt gjennom blant annet den spanskspråklige TV-kanalen Russia Today en Español. Det var også russiske Sputnik-vaksiner som først nådde Latin-Amerika, og var med på å stanse det mest dramatiske koronautbruddet verden har sett.

Fra USA sin side blir det gjerne oppfattet som et resultat av et ideologisk fellesskap mellom Russland og venstresida i Latin-Amerika når det inngås nye avtaler og partnerskap. Men selv om Russland helt klart ser etter allierte i sitt forsøk på å skape en multipolar verdensorden, og har funnet velvillige partnere i Venezuela, Cuba og Nicaragua, så treffer ideologikritikken dårlig. Det gjelder selvsagt særlig overfor Brasils høyrepopulist Jair Bolsonaro, som fikk en skarp advarsel fra Anthony Blinken i forkant av sitt Putin-møte.

Det som ble tydelig under møtene i Moskva de siste ukene var at interessen for samarbeid var sterkere fra latinamerikansk side. Både Bolsonaro og Argentinas president Alberto Fernández tilbød seg å være døråpnere for et bredere russisk samarbeid i Latin-Amerika. Fernández brukte også anledningen til å åpent kritisere USA og det Internasjonale Pengefondet som bare uker tidligere hadde reddet Argentina fra en ny finanskrise.

Hvorfor de gjør det, er også ganske tydelig. Som jeg skriver i min nye bok: Latin-Amerika i dag: Nye interesser og gamle bånd til USA, Kina, Russland, Midtøsten og Europa, så er ikke Russland alene om å styrke sitt nærvær i Latin-Amerika. Kina er blitt den viktigste handelspartneren for Sør-Amerika, og en stadig viktigere investor. Men mens USA forsøker å presse latinamerikanske land til å bryte båndene med Kina, ved å stille det som betingelser for lån, stiller ikke Kina andre betingelser enn at landene må ta avstand fra Taiwan. Det er ikke helt tilfeldig at Argentinas Fernández dro til Kina etter Moskva besøket, der han bekreftet Argentinas respekt for Kinas en-statspolitikk, og sørget for at Argentina ble med i Belte- og Vei initiativet.

At Russland nå igjen har en geopolitisk interesse i Latin-Amerika åpner nye muligheter.

—  Benedicte Bull

Snarere enn å la seg presse av USA, har de latinamerikanske landene forsøkt å trekke fordeler av at flere stormakter konkurrerer om deres gunst. Økonomiene i Latin-Amerika er dypt preget av koronakrisa, og trenger store investeringer for å komme på fote igjen. Det at Russland nå igjen har en geopolitisk interesse i Latin-Amerika åpner nye muligheter for Latin-Amerika.

Heller ikke de tre autoritære venstre-regimene i regionen, Venezuela, Cuba og Nicaragua, er bare ideologisk motivert i sin kontakt med Russland. Venezuelas tette bånd til Russland begynte med at USA innførte en våpenembargo mot landet i 2006. Da gikk Russland raskt fra å være en marginal våpenleverandør til å stå for 70 prosent av Venezuelas import. Ettersom sanksjonene både mot Venezuela og Russland er utvidet kraftig de senere årene, har de to landene blitt stadig mer avhengige av hverandre. Det samme gjelder Cuba og Nicaragua. Om USA innfører endra strengere tiltak mot Russland, vil landet bli enda mer avhengig av å samarbeide med andre sanksjonerte stater, og mer oppsatt på å unngå et demokratisk skifte hos sine latinamerikanske allierte. Og ettersom USA ilegger sanksjoner mot stadig flere land i Latin-Amerika kan antallet potensielle Russland-allierte øke.

Det er ikke bare USA som er taperen i det spillet. Det er også demokratiet. Mens Latin-Amerika tidligere satte demokratiet i sentrum for et regionalt samarbeid som skulle styrke Latin-Amerikas plass i verden, er dagens fokus eksport, lån og investeringer. Det kan bli en dårlig investering i det lange løp.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen