Jørgen Ingebrigtsen overrasket de fleste spillerne da han onsdag ettermiddag orienterte klubben at han ville gå av etter fem år i jobben. Han hadde ikke lenger “den flammen som trengs” for å fortsette i jobben.
Det er en ærlig sak og han har ingen ny jobb å gå til. Men han gir Vålerenga en stor utfordring og samtidig en anledning til å definere roller. Det finnes ingen sportssjef-utdanning i norsk fotball. Slike finnes gjerne blant tidligere spillere og trenere med bredt kontaktnett både nasjonalt og internasjonalt.
Den viktigste delen av jobben er å håndtere spillerlogistikken i nært samarbeid med hovedtreneren, altså Dag-Eilev Fagermo. Ettermælet til Jørgen Ingebrigtsen blir todelt. Veldig mange bomkjøp av spillere som knapt har kommet på laget (Mörfelt, Camara, Mayron George, Kanstrup). Vellykkede kjøp av Vidar Örn Kjartansson, Odin Thiago Holm og Henrik Bjørdal. Samtidig utvikling av hele spillerflyten i klubben som har ført til en god del vellykkede salg. Og flere er på gang. Sportslig høydepunkt var bronsemedaljen i 2020. Dessuten har ingen norske klubber flere spillere på aldersbestemte landslag. Og ungdomsavdelingen er også sportssjefens ansvar i VIF.
Sportssjef-stillingen har kommet samtidig med profesjonaliseringen av norsk fotball. Det er ingen ni-til-fire jobb. Den er festlig når det går bra, kan være et mareritt i motgang. Man skal håndtere veldig mange meninger, både internt og eksternt.
Ser man på historien til VIF har den knapt eksistert. Jørgen Ingebrigtsen er i praksis den første. Før ham var Kjetil Rekdal både trener og sportssjef i en dobbeltfunksjon som slet ham ut. Martin Andresen var en slags manager med en rekke trenere under seg. Han ledet laget til seriesølv i 2010. Kjetil Siem var en kombinert sportssjef og klubbdirektør sist VIF ble seriemester i 2005. Lars Bohinen var også i det støtteapparatet med lignende funksjon som en sportssjef etter at han la opp som spiller.
Det korteste oppholdet som sportssjef i VIF hadde Jan Erik Aalbu (nå markedssjef i håndballforbundet) i 2008. Tittelen hans var sportsdirektør. Han har også fortid som spiller på klubbens A-lag på 80-tallet.
Vålerenga har allerede sterke ressurser i klubben, folk med stort kontaktnett. Trond Fredriksen er hentet inn som ny assistent. Han er tidligere toppspiller og hovedtrener i Aalesund. Thomas Hafstad er ansatt som utviklingssjef med fortid som toppspiller i Tromsø. Han var en slags sportssjef da han bygget opp Norges Toppidrettsgymnas i byen. Nå har han ansvaret for akademiet i VIF, med andre ord utvikle talentflommen i klubben.
Ser man på diverse VIF-forumer er det mange som ønsker seg gamle helter. Kjetil Siem (nå i FIFA), Bengt Eriksen (ny daglig leder i Moss), Freddy dos Santos og Vidar Davidsen er nevnt. Lars Bohinen likeså. Og selvfølgelig Morten Berre. Det styreleder Tuva Ørbeck Sørheim først må definere er sportssjefens rolle. En karismatisk frontfigur for A-laget? Det har man vel allerede. Det er et årsmøte rett rundt hjørnet der klubbens fremtid skal diskuteres for de neste fire årene. Og organisering.
Sportssjefen skal uansett matche og samarbeide tett med Dag-Eilev Fagermo. Han er og blir sjefen for A-laget.