Kommentar

Det store i det små

Ap ligger i stabilt sideleie. Det betyr ikke at det er fred og ro i partiet.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Nesten alle løftene i Aps hundredagersplan ble innfridd innen fristen. Strømkrisen er møtt med en tilpasset pakke. Ølkranene er åpne igjen, og det varsles flere lettelser i koronatiltakene. Lønnsstøtte og feriepenger for permitterte er på plass. I arbeidslivspolitikken pumpes det ut tiltak i et rasende tempo.

Likevel går det i tung motbakke for Arbeiderpartiet: Bortsett fra på meningsmålingene. Der er det bratt nedoverbakke. På en fersk måling er Ap bare så vidt dobbelt så stort som Rødt. Senterpartiet er blitt ny norgesmester i stuping. Dette er en historisk dårlig start for en fersk regjering.

For en statsminister og partileder preges den politiske hverdagen av et voldsomt spenn. I det ene ytterpunktet finner vi de store, globale spørsmålene om krig og fred, planetens framtid, verdensøkonomisk vekst og kollaps, og internasjonalt maktspill.

Der briljerer Jonas Gahr Støre. Denne uka har han vært i New York og ledet FNs sikkerhetsråd. Han er blitt intervjuet av CNNs stjernejournalist Christiane Amanpour om situasjonen i Ukraina. Og størst av alt: Han har hatt et spontant møte med Joe Biden i Det hvite hus. Hvis Ap hadde lovet i sin hundredagersplan at Støre skulle sitte sammen med USAs president foran peisen i Det ovale kontor innen utgangen av januar, hadde de blitt ledd ut, med god grunn. Men det skjedde altså.

På det andre ytterpunktet finner vi de bitte små, lokale sakene. Fylkesoppløsninger, for eksempel. Selv om det kanskje høres litt rart ut, er det ikke nødvendigvis sånn at Ukraina er viktigere enn Viken. En krangel om fylkesgrensene på Østlandet i Norge kan bety mer for Aps framtid enn en væpnet grensekonflikt på europeisk jord. Den gåtefulle likegyldigheten tyder på at Jonas Gahr Støre ikke fullt ut forstår dette. Eventuelt at han ikke bryr seg så mye om det.

Én ting framstår som et stadig tydeligere mål. Tonje Brenna skal inn i Ap-ledelsen

Manøvrene i Akershus Ap blir bare mer og mer påfallende. Kunnskapsminister Tonje Brenna og utenriksminister Anniken Huitfeldt har gått mot sin egen regjering, sitt eget parti, en rekke lokallag og et flertall av Akershus-kommunene ved å motarbeide en oppløsning av storfylket. Deres allierte, statssekretær Hallvard Ingebrigtsen, har endatil gått mot lokallaget han selv leder, Lørenskog Ap. Samtlige av Aps kommunestyrerepresentanter i Lørenskog stemte mot et forslag om å bevare Viken, og to tredjedeler stemte for oppløsning. Likevel var Ingebrigtsen med på det enstemmige styrevedtaket i Akershus Ap om å beholde Viken. Det er ikke slik respekt for grasrota og lokaldemokratiet pleier å se ut.

Det som skjer i Viken, forblir ikke i Viken. Dersom thrilleren ender med et storfylke på skjebnemøtet lørdag om en uke, kan maktbalansen i Ap bli alvorlig forrykket. Ledelsen i Akershus Ap har allianser med flere andre, store fylker: Olje- og energiminister Marte Mjøs Persen i Vestland, stortingsrepresentant Cecilie Myrseth i Troms og sentralstyremedlem Tore O. Sandvik i Trøndelag er sentrale aktører. De fleste fylker blir for mygg å regne sammenlignet denne maktmastodonten, som i stor utstrekning baserer seg på det gamle nettverket til avgått nestleder Trond Giske.

Én ting framstår som et stadig tydeligere mål. Tonje Brenna skal inn i Ap-ledelsen. Sannsynligvis på det neste landsmøtet, våren 2023. Derfra kan hun vokse videre og bli en aktuell arvtaker etter Støre. Spekulasjonene om dette kommer tettere og tettere.

Men hvem skal ut?

«Nå synes jeg det begynner å gå så galt at du må banke i bordet og sette dem på plass. Få ut Tajik. Fy faen, jeg blir kvalm». Replikken er hentet fra den strålende dokumentarfilmen «Makta rår» om Trond Giskes fall, som kommer på kino i mars. Det er en lokal støttespiller i Hommelvik Ap i Trøndelag som gir Giske klar beskjed. Dette er ikke et tilfeldig enkelttilfelle. Vinteren 2019 ble det gjort konkrete forsøk på å fjerne nestleder Hadia Tajik, i forbindelse med valgkomiteens forberedelser til landsmøtet den våren. Det lyktes ikke da.

Det er ingen tegn til at Tajik kommer til å la seg bruke som rundingsbøye.


Da Giske-saken sto på som verst, vurderte hun å gi seg i politikken, har hun nylig fortalt til Dagsavisen. Men det er fire år siden. Nå tyder det meste på at den som tror det blir en enkel jobb å fjerne Tajik, undervurderer henne totalt. Det er ingen tegn til at hun kommer til å la seg bruke som rundingsbøye. «Jeg tenkte ganske lenge at jeg var på besøk i norsk politikk og at tillitsverv er noe man har til låns. (...) Nå har jeg lyst til å drive med politikk lenge», sa hun i det samme portrettintervjuet, som ble publisert på nyttårsaften. Tydeligere kan det neppe sies.

Tidligere har det vært spekulert i at Tonje Brenna kan bli partisekretær ved å gjøre en byttehandel med Kjersti Stenseng, som har vært en viktig støttespiller for henne over lang tid. Det er også verdt å merke seg at Stenseng ikke på noe tidspunkt har forsøkt å hindre Akershus Ap i å gå mot partiets politikk i Viken-saken. Tvert imot.

En tredje mulighet er at Bjørnar Skjæran må vike plass. Han kom inn som nestleder da Trond Giske gikk av, og han har som fiskeri- og havminister ikke fått noen sentral posisjon i regjeringen, til tross for at han sitter i partiledelsen.

Én ting er sikkert: Den store Viken-weekenden neste lørdag er ikke begynnelsen på slutten. Det er ikke engang slutten på begynnelsen. Det er fortsettelsen på en lang, seig og spennende kamp om hva slags parti Ap skal være fram mot 2030, og hvem som skal lede det.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen