Kommentar

Nå har vi vel fått nok TV-kos

Kose-TV og gjensynet med gamle favorittserier skal være bra for oss. Men det kan bli for mye av det gode.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er vel ikke noen tvil om at vi har hatt mer bruk for TV-kosen enn de siste to årene. Enten vi ser gamle serier om igjen en gang til, eller ser koselige feelgood-dramaserier som godt kan være nye versjoner av seriene vi likte for ti, tjue og tretti år siden.

Kose-TV, eller «comfort-TV» handler om nostalgi og tryggheten som gjensynet og minnene om gode gamle øyeblikk gir oss.

«Den nye dyrlegen», er nyversjonen av den populære BBC-serien om veterinæren James Herriots liv som dyrlege i det idylliske Yorkshire i gamle dager. Idyllen brister sjelden i serier som denne, men det blir dramatikk allerede i første episode - når undulaten Peter plutselig dør. Serien er blitt en kjempesuksess, og produsent ITV har bestilt flere nye sesonger.

Det finnes uendelig mange timer TV-kos for den som trenger det, og underholdningsbransjen har forsynt oss med repriser, remakes, nyversjoner og avlegger-serier i bøtter og spann de siste årene. Det er lettere å lage gamle suksesser om igjen enn å utvikle nye ideer. Nytt av året er nyversjonen av «Familien Larkin», som har gitt 2020-tallsversjonen av veterinær James Herriot Yorkshire-liv i «Den nye dyrlegen» selskap på NRKs nettspiller.

Nettet er fulle av lister av typen «65 hygge-serier som alltid vil være der for deg», for den som har gått tom for «Friends»-episoder. Kosekrimserier kan vi se hele dagen om så var, på alle mulige strømmetjenester, og det mangler ikke feelgood-drama å velge blant heller. Noen av seriene er så trygghetssøkende i form og innhold at man like gjerne kunne satt på den knitrende peisen som Viaplay og Netflix byr på. Eller «Pausefisker i farger» som NRK TV har i arkivet. Dette er pausefisken noen av oss husker, de som NRK en gang fylte sendepausen mellom programmer med. Gullfisken bare svømmer i akvariet sitt, fram og tilbake, uten en lyd. De er ganske beroligende.

Og det er dette som er den gode helseeffekten av kose-TV, sier psykologene nå. Å se gamle favoritter om igjen er bra for helsa. Det demper stress og roer ned, motvirker angst og depresjoner. Gamle TV-serier, kanskje bortsett fra «Pompel og Pilt», kan ha den samme effekten som valium, Sobril og lykkepiller.

TV-bransjen gjør som legemiddelindustrien, gir oss mer av det vi liker, mer av det samme, eller noe som ligner. Dermed ser strømmetjenestenes menyer ut som avisenes TV-sider fra før i tida. Viaplay har hatt nostalgi-onsdag, og bydd på gamle serier ukentlig; «Cheers», «Miami Vice», «Nord og Sør», «Akutten, «Tornefuglene», «The Fresh Prince», inspektørene Morse, Frost og Foyle.

Nostalgi-TV har ekstra gode villkår i pandemitiden: «Nord og sør» med 80-tallshelten Patrick Swayze kan oppleves igjen på Viaplay, 37 år etter at serien gikk på NRK.

Den første pandemisommeren tilbrakte jeg noen kvelder med familien Larkin, serien fra 1990-tallet som plutselig lå der på NRK TV. Dette var en stor lørdagshit på NRK i sin tid, en sjarmbombe av en serie. Den store Larkin-familien bodde i en idyll av en engelsk bygd på 1950-tallet, hvor Pop Larkin (Jason David) tok alle slags utfordringer på strak arm og et frekt glis. Det ble et rørende gjensyn, selv om den 30 år gamle serien ikke har tålt tidens tann.

Familien Larkins superidylliske landsbyliv på 50-tallet, er tilbake i 2020-tallsversjon på NRK.

Selvsagt måtte de lage en ny versjon av den klassikeren også, en serie som anmelderen i avisa The Independent har kalt en «brexit-avskyelighet». Det er nesten ikke en overdrivelse. Nyversjonen er en enda mer glansbildet idyllisering av engelsk landsbyidyll, men sjarmen er borte, den er flat og livløs og historien basert på små opptrinn som løser seg på beste vis. Som når Pop Larkin mister desserten sin med vaniljesaus og alt i fanget.

Den er som mye annet koselig drama vi serveres i vår tid, moderniserte nyinnspillinger av gamle populære serier, laget av folk som muligens har sett «Med hjartet på rette staden». «Den nye dyrlegen» er av samme ulla, vår tids utgave av «Dyrlegen» som gikk på TV på 70- og 80-tallet.

Seriene er så lite originale og så fokusert på å skape koselig stemning, at serieskaperne tydelig har hatt mer fokus på publikums søken etter den trygge, gode gjensynsgleden. Her gjelder det å ikke bringe noe nytt til torgs. Å by på genuint menneskelig drama som potensielt kan være opprivende er fy. Så får det heller være at seriene har blitt «Postman Pat» for voksne.

Men vi liker altså å bli trøstet i hjel, for seriene er svært populære. «Den nye dyrlegen» har akkurat blitt fornyet med to sesonger.

Spørsmålet er om vi har godt av det. Å leve med en romantisk idyllisering av virkeligheten kan ikke være bra i lengden. Vi trenger å bli påminnet om de ubehagelige sider ved virkeligheten via fiksjonen også. Se noe ukoselig i kveld! Kanskje BBCs «Ridley Road» på NRKs nettspiller, – drama om rasismen i England på 60-tallet. Eller den fascinerende pandemi-serien «Station Eleven» på HBO Max.

Utfordringen er at vi blir lettere opprørt enn før, og har sosiale mediekanaler å uttrykke misnøyen på. I Storbritannia reagerte publikum negativt på nyversjonen av P.D. James-serien «Dalgliesh», som akkurat kom på TV 2 Play. De synes dødsfallet i første episode var ubehagelig og opprørende. Ubehagelig dødsfall i en krimserie, det er da ikke noe koselig. Denne første saken i nye «Dalgliesh» foregår på en isolert, gammel sykepleierskole, et åsted mer utrivelig og dystert enn i britisk kosekrimserier flest.

«Dalgliesh», en krimfavoritt basert på P. D. James' bøker det er laget mange versjoner av gjennom årene. Nå er inspektøren tilbake i i 2020-tallsversjon, med skuespiller Bertie Carvel i hovedrollen.

Det er ikke sikkert at «Dalgliesh» får mer enn en sesong på skjermen, dette er ikke en ny «Mord og mysterier». Serien om inspektøren(e) Barnaby er så populær at den nylig fikk sin helt egen kanal på amerikanske Pluto TV, hvor de 132 episodene i de 22 sesongene av serien går om og om igjen i konstant loop.

Kanalen gir fansen akkurat det de vil ha, den er reklamefinansiert og gratis. Dette er et spisset TV-tilbud som ikke blir enestående i sitt slag særlig lenge. Seervaner, algoritmer og pengestrømmen sørger for at vi får det TV-tilbudet vi vil ha, Og mer kos enn vi trenger.

«Med hjartet på rette staden», den koselige serien som var i toppen av NRKs seerstatistikker da den gikk på lørdagskvelden. Seriens 372 episoder og 18 sesonger med koselig drama er fortsatt å se på NRKs nettspiller.

Nisje-tilbudene rykker stadig nærmere. Denne våren lanserer TV 2 Play den norske utgaven av Britbox, BBC- og ITV-strømmeren som nok vil by på mer britisk kos, med og uten krim. Men enn så lenge har NRK TV 324 episoder «Med hjartet på rette staden» tilgjengelig ett år til, og 71 Poirot-filmer fram til påsken.

Å se om igjen gamle favoritter er en helt ærlig sak. Her dømmer vi ingen. Det er nå vi trenger hygge-TV og kosestundene favorittseriene gir oss. Jeg har sett de 11 sesongene av «Frasier» (264 episoder) to ganger på TV 2 Play, og er spent på oppfølgerserien om psykiater Frasier Crane som er like rundt hjørnet.

Den opprinnelige gjengen i «Big Bang Theory», en av de siste store amerikanske sitcom-suksessene på vanlig amerikansk TV. Nå på nett med status som en klassiker i sin genre.

Jeg har akkurat sett ferdig de 12 sesongene og 280 episodene av «The Big Bang Theory» på HBO Max, og lurer på hva i all verden jeg skal kose-se på nå? HBO Max har svaret klart; «Young Sheldon», avleggerserien om det irriterende geniet Sheldon Cooper som barn. Men den serien er jo bare på fem sesonger.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen